Body of Sound – Body of Music is the second double bass album of Norwegian musician-composer-improviser-label owner Christian Meaas Svendsen, following Forms & Poses (Nakama, 2016), highlighting the intimate physical approach to the bull fiddle. Svendsen plays the double bass with several bows, with all of his body, and with microphones set up taped on both of his hands, one on his throat to capture his voice and another one on his heart plus a stereo pair to capture the room ambiance. The album was recorded at Levinsalen Hall in the Norwegian Academy of Music in Oslo in July 2021.
The four extended pieces – «Emerging Body», «Restless Body», «Concealed Body» and «Joyful Body», feature Svendsen’s approach – bass, body, bows. An ongoing introspection into how he can use the whole body of the double bass as well as his whole body without any external preparations other than the traditional bow, but more often several bows at the same time. Body of Sound – Body of Music investigates how such an intimate physical experience may be brought as close as possible to the listener, as the playing of the double bass always demands physical power. The recording and mixing by Kyrre Laastad are exemplary and distill perfectly this unique sonic experience.
You – the listener – may feel that you are standing very close to exactly where Svendsen stood while recording the album, feeling the dark, deep-toned resonant sounds of the double bass and of Svendsen’s body. But Svendsen, who is a Zen Buddhist, asks us to experience something more profound than the innovative sonic aspects of this recording or his powerful playing and masterful command of extended techniques that reference the seminal work of double bass masters like Stefano Scodanibbio and Fernando Grillo. The focus on repetitive motifs, voices and multiphonics of the double bass and their immediate, intimate physical effects is an exercise in deep meditation, where all aspects of time, movement and space, and body, instrument and sound become one. One vibration behind all vibrations, offering a creative energy that presents the true and most free artist that he is.
Fellow Norwegian double bass master Håkon Thelin calls Svendsen a true Buddha of the Bass, as Karlheinz Stockhausen once called Grillo. Ingebrigt Håker Flaten describes Svendsen as a Shiva of the Bass and him and Joëlle Léandre agree that Body of Sound – Body of Music is a beautiful work.
Eyal Hareuveni
……….
Body of Sound, Body of Music er bassisten Christian Meaas Svendsens (eller Christian Meeas Svendsen, som det står på coveret) andre soloalbum. Hele innspillingen er basert på et rammeverk som Christian kaller «bass, body, bows: An ongoing introspection in how he can use all of his instrument and all of his body» uten noen ytre forberedelser annet enn den tradisjonelle buen, om enn vanligvis flere av dem samtidig. Dette er grunnlaget. I pressemeldingen kan vi lese at «videre er innspillingen en undersøkelse for å bringe lytteren nærmere Christians fysiske kropp når han spiller instrumentet sitt. For å oppnå dette har han kommet med et mikrofonoppsett bestående av én mikrofon teipet til hver av hendene, én mikrofon som fanger stemmen hans, én mikrofon plassert over hjertet, og i tillegg et stereopar som fanger rommet. Disse inngangskildene har gjort det mulig å forme forestillingen i mikseprosessen, noen ganger bringe lytteren nært, andre ganger langt unna. Det har også åpnet for muligheter for eksperimentering i stereofeltet, hvor venstre og høyre hånd er tydelig atskilt, noe som gir lytteren inntrykk av at de står akkurat der Christian sto da innspillingen fant plass. Oppsettet gir ham også friheten til å være den spilleren han er – en spiller hvis fysiske egenskaper er en integrert del av musikken hans».
Visom har opplevd Meaas Svendsen både solo og i selskap med andre musikere, har opplevd hans ekstreme nærhet til instrumentet. Og særlig i solospillet kan det ofte virke som at bassen er en del av bassistens kropp, der han slynger seg rundt instrumentet, som to elskende i heftig elskov.
I coveret får vi små historier av andre viktige bassister innenfor den nyere improvisasjonsmusikken, hvor Nina de Heney, Håkon Thellin, Ingebrigt Håker Flaten og Joëlle Léandre forteller om Meaas Svendsens spill og om bassen som instrument. Dette gir en god inngang til den musikken vi får oppleve i de fire sekvensene som har fått plass på platen.
Det kreves mye, både av musikeren og publikum, når man skal gi seg i kast med en soloplate, og særlig på instrumenter som bass og trommer, som vanligvis ikke har de mest fremtredende rollene i musikkskapingen. Men av bassister er det mange som har klart å lage fascinerende utgivelser de senere årene. Og den som har sans for mediterende musikk, vil sannsynligvis mene at Meaas Svendsen føyer seg godt inn i den fascinerende delen.
Meaas Svendsen er en sanselig musiker. Jeg har en sterk mistanke om at hhan driver mye med yoga hjemme i Rosendal i vakre Hardanger, og nettopp det gjentagende, repeterende og minimalistiske er mye mer til stede i den musikken vi får oppleve her, enn drivende bass-soloer og «macho-bassing» som skal vise hvor hurtig bassisten kan spille. Derfor vil jeg hevde at musikken vi får på denne platen, på mange måter, kan minne om mye av det komponisten Phillip Glass holder på med, i tillegg til flere andre minimalister.
De fire strekkene varierer fint, og det starter med «Emerging Body», hvor et gjentagende tema gjentas og gjentas med små og spennende endringer underveis. Deretter følger den mer «lekne» «Restless Body», hvor han utnytter bassen på en leken måte. Dette er kanskje den sekvensen som er mest «moderne jazz» i uttrykket, og det er fremragende «lek» med instrumentet vi får være med på, før han er over i «Concealed Body». Her føler jeg det er mer ettertenksomhet i spillet, hvor han bruker flere buer samtidig, som var det to eller flere bassister som spilte sammen. Dette er en mer dyster sekvens, hvor bassisten maner fram lyder og korte strofer fra det underjordiske i spillet.
Så avslutter han med «Joyful Body». Dette er en flerdelt sak hvor bassisten bruker mye pauser i spillet, som er med på å holde oss helt ute på kanten av stolen, mens vi forsøker å få med oss alle detaljene i lyden fra bassen, buene og kroppen. Her får vi mange fasetter av Meaas Svendsen som bassist, både det lyriske og (nesten alt mellom det og) heftig behandling av det gamle instrumentet.
I coverteksten har Jöelle Léandre skrevet en kort tekst. Og når jeg lytter til platen tas jeg tilbake til en solokonsert med Léandre i Frikyrkan i Dala-Floda i Sverige under Hagenfesten for en del år siden. For måten Meaas Svendsen spiller på, særlig solo, kan minne mye om solospillet til den franske bassisten. Men i dette sporet får vi så mye mer, og låten kan nesten være som en sammenfatning av Neaas Svendsens kunst, og viser hhele hans register.
Dette er blitt en deilig og spennende soloplate, hvor bassen spiller mange roller. Og de rollene det ikke er mulig å spille med bassen, gjøres med buen (som rytmeinstrument) og kroppen til bassisten. Dette er naturmusikk fremkalt av en bassist fra innlandsbyen Kongsberg, som har valgt en av de vakreste fjordene i Norge som kulisse til å skape stor og interessant musikk. Her hører vi naturelementene, dyre- og barnelyder, lyder fra det underjordiske og moderne jazzbass i en herlig blanding.
Jan Granlie
Christian Meaas Svendsen (double bass, body, bows, voice)
