Den svenske trommeslageren Cornelia Nilsson er født i Lund i Skåne i 1992, og er oppvokst i en musikalsk familie hvor bestefaren spilte piano. Hun er en av de mange relativt «nye» svenske trommeslagerne som de senere årene har markert seg sterk både på den svenske og nordiske jazzscenen. Men i motsetning til mange av sine «medsøstre» har hun valgt den mer tradisjonelle jazzen fremfor den frie, som mange av de unge, kvinnelige trommeslagerne gjerne trekkes mot.

På hennes debutplate i eget navvn, møter vi henne i to triosettinger, hvor bassisten Daniel Franck er med ii begge, mens i den første møter vi de to sammen med den amerikanske pianisten Aaron parks, og i den andre med den ungarske saksofonisten Gabor Bolla. Albumet er innspilt i Farvemøllen i januar 2022 (saksofondelen) og i juni 2023 (pianodelen). Og de går hardt ut med Bud Powells «John’s Abbey» med Parks som frontfigur. Dette er en låt vi har hørt fra flere pianister tidligere, men det er nesten oppsynsvekkende å høre Parks fine spill her, sammen med et herlig driv fra Nilsson og Franck. Allerede her legger vi merke til Nilssons «lette» og fine spill, hvor hun nærmest danser over trommene og skaper et fint driv i låten.

«Ninni/Motions» er skrevet av Nilsson, og er også med Parks. Her tar de det ned til en fin latin-ballade i første del, før de går fint over i andre del, som er mer streit balladejazz, og som på mange måter blir som en avslutning på latinballaden.

Så følger Ornette Colemans «The Sphinx» hvor Gabor Bolla dukker opp med et ytterst pågående og fint tenorsaksofonspill. Bolla går ut i hundre i Colemans velkjente tema, og leverer en solo nesten helt i Sonny Rollins-skolen, selv om jeg synes Bollas tone er blitt adskillig «mykere» siden sist jeg hørte han rase av gårde på en fredag ettermiddag på Jazzcup i København. Men energien er det ingenting å utsette på. Og her sitter Nilsson helt framme på tuppen av trommestolen og pisker Bolla og Franck framover, før hun avleverer en nesten Elvin Jones-aktig trommesolo.

Deretter får vi Alec Wilder og Arnold Sundgaards tittelspor «Where Do You Go?», en fin ballade med utmerket spill av parks i front, for man kan høre små hentydninger til Thelonious Monks «’Round Midnight» innimellom. En i overkant «tørr» bass-solo fra Franck, som hadde hatt godt av litt mer romklang, men en fint gjennomført ballade, før vi får Brooks Bowmanns «East Of The Sun And West Of The Moon», med Bolla i en fin intro før Franck og Nilsson legger seg fint inntil og vi får en fin versjon som svinger upåklagelig på grunn av de tre sitt drivende spill. Her er alle solid på «hjemmebane», og man kan nærmest høre Nilsson smile og Franck hengende over bassen og svette mens høyrefoten går. Og det Rollins-aktige tenorsaksofonspillet er mesterlig.

Så får vi Nilssons «The Wanderer», en svingende sak hvor Franck setter standarden med utmerked «fire flate»-spill under Parks akkorder og ved siden av et fint trommespill, før de er over i Thelonious Monks «Ugly Beauty», også en ballade, og ikke med piano, som vi kanskje hadde forventet, men med fint og slepent saksofonspill fra Bolla. Nilssons «For A Father» kobles opp mot Krzysztof Komedas «Dirge For Europe» og starter med Nilssons trommer før de glir over i Komedas mesterverk av en ballade med fint pianospill og den hurtige og svingende «That Was Recording, Right?», som Nilsson står ansvarlig for, og som løses på utmerket måte av Parks, Franck og kapellmesteren. Så avslutter de med saksofontrioen og Nilssons «Saturn’s Return», som kanskje er platas mest utfordrende spor. Kanskje mest på grunn av den friere åpningen, men de finner snart sammen, og vi får en fin avslutning med deilig spill av Balla, nok en gang.

Dette er blitt en fin debutplate med svenskenes (og til dels også danskenes) nye trommeyndling, som har satt sammen to deilige trioer for denne utgivelsen. Og med to trioer som kan passe inn på de fleste jazzklubber og -festivaler i Europa, er det vel en viss risiko for at du får muligheten til å høre en av dem i nærheten en gang i løpet av året. Og da skal du benytte muligheten. For dette er to fien trioer man skal låte ett par ører til.

Jan Granlie

Cornelia Nilsson (drums), Aaron parks (piano), Gabor Bolla (tenor saxophone), Daniel Franck (bass)