Den norske bassisten Dan Peter Sundland har samlet tre av Berlins mest fremtredende improvisatorer i kvartetten Home Stretch.De kombinerer det kammermusikalske med det umiddelbarei frijazzen og den improviserte musikken gjennom Sundlands komposisjoner som har mange «åpninger» for de andre musikerne.Musikken drives framover av Steve Heathers trommespill og Dan Peter Sundlands distinkte, elektroakustiske basslyd, bak pianisten Antonis Anissegos og saksofonisten Philipp Gropper lystlige dans gjennom 12-tone-skaler, Morton Feldman-lignende komposisjoner og det personlige i Sundlands komposisjoner.
Og det hele starter med tittelsporet, med et rolig trommebeat hvor et litt manipulert piano legger seg på, før de andre nærmest kommer smygende. Sundlands bass legger seg nesten i et kontrasterende landskap mens Gropper legger seg i front med noen lange toner. Og med Sundlands fine bass-spill, som nesten kan sammenlignes med hvordan Steve Swallow trakterer el.bassen, er det Gropper som legger seg i front, hvor han nærmest «jages» av de andre musikerne. En komposisjon som høres veldig «Berlinsk» ut, med mange skifter, hvor de fire musikerne går ut og inn av «helheten» og strukturen, men hvor de samles fint mot slutten.
Andresporet «I Insist» starter med el.bassen høyt oppe på gripebrettet, før de andre kommer inn. Og her snakker vi virkelig at de kommer «smygende». Dette er en spennende komposisjon som etter hvert samler seg i fint driv fra bass og piano, som Gropper legger seg tett på i soloen, og det hele blir et kollektiv hvor den enkelte musiker tar seg noen små friheter og beveger seg litt ut av strukturen, men aldri uten at det passer godt inn i helheten. Her legger vi merke til det kreative pianospillet til Anissegos, som går fint sammen med tenorsaksofonen over et fint komp.
Og slik fortsetter de å utfordre hverandre av Sundlands komposisjoner. Temaer og små sekvenser er nok komponert, men utenom det er det ørene til de fire musikerne som styrer fremdriften. Og de ti komposisjonene gir oss musikk som utfordrer, samtidig som de har temaer og strukturer som er relativt enkle å følge, og hvor musikerne kommuniserer på en utmerket måte.
For den som ikke har fulgt denne delen av den Berlinske jazzscenen, kan det, innimellom, kanskje være litt vanskelig å følge med i alt som skjer. For her er det mange detaljer å holde styr på. Det rytmiske skifter hele tiden, og de innspillene som kommer fra den enkelte musiker, særlig fra Anissegos og Gropper over det fine kompet, gjør dette til en fin lytteropplevelse, hvor man må sette seg ned med vidåpne ører for å få fullt utbytte av.
Det er ingen tvil om at Dag Petter Sundland har funnet seg godt til rette i Berlin og jazzlivet i byen. Og hva det er i denne byen som gjør at musikken enten beveger seg mot et slags «undergrunns-cabaret-landskap» eller mot relativt intrikat og «vanskelig», moderne jazz som lyser av kreativitet, vet jeg ikke, men det er tydelig at byen har utviklet en rekke musikere til å finne en slags intellektuell spillestil som gjør musikken spennende og interessant.
Jan Granlie
Philipp Gropper (tenor saxophone), Antonis Anissegos (piano, electronics), Dan Peter Sundland (electric bass), Steve Heather (drums)
