Perkusjonisten og komponisten Domen Cizejs slår virkelig på stortromma når han først skal ut på plate. På sin debut, Introducing Domen Cizej presenterer den Amsterdam-baserte artisten seg selv i full bredde. Et bokssett med fem album, hver med forskjellige ensembler, budskap og kraft, gir lytterne mulighet til å høre Cizejs musikalske visjon i dybden og som en helhet. Boksen åpner med torden fra et åttemanns perkusjonsensemble som kan oppleves som en «kropp i en repeterende koordinert bevegelse, som tar sikte på å transcendere sin egen bevissthet. Det er et ritual som inviterer til å ta del i det», som Cizej selv beskriver det. Det neste albumet, fremført av en akustisk jazzpianotrio, viser lyrikk, skjønnhet og renhet i det musikalske uttrykket. Gjennom et intrikat duosamspill med forberedt piano og orkesterslagverk, og en leken andre pianotrio, bringer musikken oss til det siste albumet i boksen. På soloalbumet orienterer Cizej oss mot opprinnelsen til visjonen hans gjennom en sekvens av komposisjoner skrevet for stemme og trommer. Som Joe Morris sier det i kommentarfeltet: «Denne storslåtte innspillingen sletter konkurrerende problemstillinger om historie, innflytelse og metodikk i dagens improviserte musikk-kultur ved å kombinere dem sømløst, og dermed lette lytteren på byrden med foreldet analyse. I stedet tilbyr den ny musikk som lokker dem til å nyte overraskelsen og gleden ved å tyde et spennende sonisk puslespill.»
Å debutere som soloartist med fem CDer med forskjellige prosjekter, er en stor utfordring, og tyder på at vi her har å gjøre med en musiker som har stor tro på sin egen kunst.
Det hele starter med platen Prelude, med Domen Cizej Percussion Ensemble, et ensemble med åtte perkusjonister, inkludert vibrafon, i den drøyt 26 minutter lange «Rudimental Ritual nr. 428». Dette er en frittgående komposisjon/improvisasjon som har mye energi i seg, men hvor jeg kunne ha tenkt meg litt mer dynamikk i spillet, selv om det ikke er «fullt øs» hele veien, så blir det litt mye når såpass mange perkusjonister skal vise seg fram samtidig. Men for variasjonens skyld har han, heldigvis, med vibrafon, uten at det er nevnt hvem av de åtte som tar seg av det spillet. Men det er med på å gjøre dynamikken mer lyttervennlig, og spillet er spennende, særlig i midtsekvensen, hvor vibrafonen spiller hovedrollen.
Dette endrer seg på den andre platen, som har fått tittelen Origin, som inneholder komposisjonen/improvisasjonen «Origins», som han fremfører sammen med pianisten Agota Tamelyte og bassisten Jonathan Ho Chin Kiat. Men musikken fortsetter å bevege seg i det relativt frie landskapet, og det er på denne platen jeg synes Cizej fungerer best som trommeslager. Her får han brynet seg mot en dyktig pianist, som beveger seg et godt stykke inn mot Cecil Taylor og hans likemenn/kvinner, og i og med at både pianoet og bassen til Chin Kiat er mikset høyere enn trommene, kommer de fint fram, noe som gjør innspillingen spennende. Et ekstra pluss i margen for bass-spillet, som høres ut som kunne vært Arild Andersen på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet. En ettertenksom og kreativ pianist som blir litt kontrasterende til både bass og trommer, og Cizey driver det hele framover på en fin og løs måte. Og når han er framme som solist, merker vi at han har mye historie fra de siste 20-30 år til kreative trommeslagere innenfor vesten. «Verket» er delt inn i flere deler, og spesielt synes jeg andre og tredje «satsen» gir kreativ og spennende, og litt melankolsk og fine stemninger.
Den tredje platen har fått tittelen Sound, og er et samarbeid med pianisten Filippo Deorsola, og inneholder seks komposisjoner, som alle har navnet «Composition» med forskjellige nummer. Og de starter med den litt «løse» «Composition nr. 7», hvor trommespillet inviterer til forskjellige «stemninger», som ikke alltid Deorsola virker å være helt enig i. Jeg føler at dette er blitt en slags «lek» mellom to musikere som vil utforske hverandre, hvor Deorsolas litt melankolske spill nærmest tvinger Cizej til å «dempe seg» og følge hans spill.
Disse seks komposisjonene er gjennomgående spennende og interessante. De følger hverandre, etter hvert, fint og det hele blir en kreativ stund med to musikere som finner hverandre på en spennende og neddempet måte. Og Deorsola er en pianist man bør merke seg, for han har mye interessant å fare med. Sjekk for eksempel ut hans spill i femtesporet «Composition nr. 24 (pt.2)». Nydelig!
Så følger soloplaten Solo Discovery, hvor Cizej slipper å forholde seg til noen andre enn seg selv. 13 låter/improvisasjoner med tittelen «Rudmental Ritual» med forskjellige nummer. Det er klart at det skal mye til for å komme seg gjennom 13 improvisasjoner for solo trommer, men jeg synes Cizej varierer spillet, fra det rolige til det høylytte på en fin måte, og i de sekvensene hvor stemmen også er med, bliir det enda større variasjon, selv om stemmen nærmest brukes omtrent som når Keith Jarrett stønner ved pianoet. Og hele veien beviser han at han virkelig er en trommeslager man skal følge med på. Og som jobbsøknad for fremtidige samarbeidsprosjekter, er denne soloplaten god å ha.
Så avsluttes denne boksen med Poetry, nok en trioinnspilling. Denne gangen sammen med pianisten Hendrik Lasure og bassisten Soet Kampeneer. Her får vi fire komposisjoner av Cizey. Mann faller raskt for fristelsen til å sammenligne de to trioplatene i boksen, men jeg føler de er såpass forskjellige i uttrykk at man helst bør forsøke å unngå en slik øvelse. Først og fremst fordi Lasure er en helt annen pianist enn både Tamelyte (og Deorsola), men også fordi den musikken de fremfører her, skiller seg en del ut fra de forrige møtene med pianister i boksen.
Lasure er en musiker som har mye mer beina og hodet i landskapet til Keith Jarrett, Steve Kuhn, Bill Evans og andre i det landskapet, enn hos for eksempel Cecil Taylor og de mer frittgående pianistene. Men han er ingen tradisjonell utøver. Han har også evnen til å trekke den mer lyriske musikken inn i et moderne landskap, og sammen med det utsøkte bass-spillet til Kempeneer, som er av det mer moderne og frie slaget, og Cizejs fine og lyttende trommespill, blir dette en ytterst fin innspilling.
Domen Cizej har med denne boksen med fem CDer, virkelig «lagt ut» en solid søknad om å få spille med de beste innenfor den nyere jazzen. Kanskje kan en såpass massiv samling bli i meste laget for mange lyttere, men det er ingen som sier at alle fem platene skal spilles i ei «veiv». Jeg liker best de to trioplatene, pluss duoplaten med Filippo Deorsola, men er du trommeslager eller perkuusjonist, så vil du sikkert også ha gleden av de to perkusjons- og trommebaserte platene.
Jeg gleder meg til å følge Domen Cizej videre på hans ferd inn i det moderne jazzlandskapet, og lover å komme tilbake til han ved senere anledninger. For disse platene kan mer enn gjerne åpne opp det europeiske frijazzlandskapet for han.
Jan Granlie
Domen Cizej (drums, percussion), Agota Tamelyte (piano), Filippe Deorsola (pianos), Hendrik Lasure (piano), Jonathan Ho Chin Kiat (double bass), Soet Kempeneer (double bass), Luka Matic (percussion), Giovanni Jacovella (percussion), Martin Hafizi (percussion), Blanko Valchev (percussion), Bence Csepell (percussion), Jakob Zerdin (percussion), Sekou van Hausden (percussion)
