Her får vi en improviserende triosession med tre improvisatorer fra tre forskjellige europeiske land. Samo Salamon (fra Slovenia) spiller denne gangen utelukkende akustiske gitarer – 6- og 12-strengs. Spesielt 12-strengsgitaren er et enormt undervurdert instrument i improvisasjonssammenheng. Naturligvis dukker et navn som Ralph Towner opp i bakhodet, men likevel har Salamon en egen tilnærming til instrumentet. Han har slått seg sammen med de to musikere – Vasco Trilla (fra Spania), som er en av de mest aktive improviserende trommeslagerne i Europa, og Emanuele Parrini (fra Italia), som er en mesterfiolinist med en fantastisk lyd og teknikk. Musikken er gjennomgående intens, men samtidig veldig stille og emosjonell, til tider også lyrisk. Alle tre musikerne lytter godt til hverandre og skaper en spennende lydverden. Også den unike kombinasjonen av fiolin, akustiske gitarer og perkusjon/trommer er med på å oppnå akkurat dette.
Jeg har hørt et par av disse musikerne tidligere, men hadde aldri trodd at det var denne musikken de ville servere på denne utgivelsen. Vi får sju komposisjoner eller improviserte strekk de tre har laget i fellesskap. Og de starter med den gitarbaserte «bicykles and mullberries» hvor Salamons 12-strenger dominerer eller danner grunnlaget for låta. Parrinis fiolin kompletterer fint gitarspillet med spennende kontrasterende kommentarer og innspill, mens Trillas trommespill holder det hele sammen i bakgrunnen.
Deretter får vi «smudges around my mouth», «my beaming smile», «no stains in life», «a red mullberry for a lover» og «stains on my skin», før de avslutter med «we can look from hearts into eyes», og hele veien er dette en fremragende triosammensetning, hvor vi møter tre musikere som lytter godt til hverandre, og lager improvisert jazz som har røtter i en del av det vi har hørt Ralph Towner holde på med, med en fiolinist som godt kunne ha vært Matt Manieri i de gode improvisasjonsidene og måten å utnytte fiolinens bruksområde på. Og Trilla er hele veien tett på de to andre med trommene og perkusjonen.
Dette er i stor grad fritt improvisert musikk. Og det skal noe til å gjøre denne typen musikk på en måte som gjør at vi ikke opplever «hvileskjær» i spillet. Men her synes jeg de tre følger hverandre tett hele veien, slik at musikken blir intens, energisk og ytterst spennende hele veien. Musikken spenner over et stort område, hvor vi dras med inn i ytterst spennende, musikalsk landskap som spenner fra det frittgående til flere av de moderne samtidskomponistene. Vi får storbymusikk, kombinert med europeisk fri improvisasjon, og jaggu får vi ikke noen østlige inspirasjoner også. Herlig!
Jan Granlie
Emanuele Parrini (violin), Samo Salamon (6 & 12 strings guitar), Vasco Trilla (drums, percussion)
