Den norske pianisten Erlend Skomsvoll er en «maestro» innenfor den norske jazzen. Han er født i Bærum i 1969, og ble først kjent gjennom sitt eget band Skomsork og bandet Wibutee, men også med rockebandene Madrugada, og Kaizers orkester. Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole i Oslo, og på «jazzlinja» ved Trondheim Musikkonservatorium (1994–1998), hvor han blant annet var med å starte kvartetten Come Shine. I 2000 fikk han en traineestilling ved Midt-norsk jazzsenter fra Norsk Kulturråd, og fungerte en del år som pianist, dirigent og arrangør for Trondheim Jazzorkester, som siden 2000 gjorde utmerkede konserter med blant andre Pat Metheny, New York Voices og, ikke minst, Chick Corea. Han har også samarbeidet med blant andre Ensemble Denada (nå Oslo jazzensemble), Kringkastingsorkesteret (KORK), Marit Sandvik, Kirsti Huke, og Morten Abel, for å nevne noen.
Og han har, siden han først dukket opp med Skomsork, vært en av de arrangørene man ofte har ringt til når det har vært snakk om originale arrangement for større orkestre innenfor jazz eller i «beslektede» sjangere, gjerne hvis man har ønsket en «personlig» og original vri på arrangementene.
Han utmerket seg relativt tidlig som en dyktig og original pianist, og i 1991 fikk han klar beskjed fra pianokollega Svein Finnerud om at han måtte få seg en trio. Og nå er trioen endelig her! På Noshk Blues samarbeider han med bassisten Roger Morland og trommeslageren Knut Aalefjær, og vi får 12 komposisjoner av Skomsvoll, innspilt i Athletic Studio i Oslo i mars 2023.
Og de starter med den fine «Måkkebøkke», hvor vi straks gjenkjenner Skomsvolls fine og litt lekne pianospill. Spillet er lyst og fint, og med Morlands bass og Aalefjærs fine spill får vi en delikat åpning på en deilig plate. Tittelen er visstnok dialekt for ‘må ikke’ eller ‘bør ikke’, og selv om jeg ikke helt vet hvilken dialekt det er hentet fra, så bryr i alle fall ikke Skomsvoll og de andre musikerne seg om det. For her er det vellyd fra start til mål, og absolutt ikke noe de tre skulle ha holdt seg unna. [Dialektopphavet og den musikalske inspirasjonen er forklart i vår omtale av pre-release-konserten under Bærum jazzfestival i november 2023].
«Rimfrost» er Skomsvolls hyllest til vinteren og kulden. Særlig da den første frosten kommer, og Skomsvoll møter den ved å gå ut i gresset barfot. Dette er en original låt, som kunne vært løst på en slags standard ballademåte, men Skomsvoll og medmusikantene løser det hele ved å lage en ytterst original sak. Etter en spennende åpning blir det stille et kort øyeblikk, før Morlands får utfolde seg med en flott solo på strykebass, før pianoet igjen er på plass med sine originale vrier og utspill. Og hele veien svinger det upåklagelig. En av de mest originale og fineste pianotriolåtene jeg har hørt på lenge. Og man kan nesten høre at Skomsvoll smiler bak pianoet i denne spennende låten.
«Male tangentene dine» er Skomsvolls hyllest til pianisten Svein Finnerud (1945-2000), en musiker som var inspirert av 60-tallspianister som Bill Evans og, ikke minst, Paul Bley. Selv var Finnerud en utsøkt pianist og en utmerket kunstmaler, og begge kunstformene kommer fram i denne nydelige balladen. Enkel og uhyre effektivt spilt – og veldig, veldig vakkert, med Skomsvolls store respekt for Finnerud i front.
«Film i hue» er en låt hvor Skomsvoll vil hjernevaske lytteren. Men man hjernevasker ingen ved å lage så vakker musikk, Skomsen! I denne neddempede og litt tunge balladen, får han oss lyttere til å spisse ørene og konsentrere oss om hva de tre gjør. Lytt bare til den fine bassoloen. Nydelig! Og det etterfølgende pianospillet bygger opp et deilig «driv» i låten som nærmer seg Keith Jarrett, men aldri for tett. Det er mange filmsekvenser som kan bli sittende i hodet etter å ha hørt denne låten noen ganger, så noe hjernevask blir det ikke snakk om!
«Her står jeg og der står du» starter nesten litt prøvende i pianoet, men etter kort tid faller alt sammen på plass med typisk Skomsvoll-spill på pianoet, som er gjenkjennbart fra tiden han var med i Come Shine. Spillet er lyrisk og vakkert, med akkurat de rette tonene lagt ned på pianoet og med det helt rette kompet. En låt om å kaste blikk mot en annen person i en bar, på bussen eller, like gjerne, på en jazzklubb, og få et dypt blikk tilbake. Vakkert!
«Ambivertilismer» forklares med at den beste måten å reagere på når man føler seg ambivalent, er å danse. Og dette er en fin komposisjon hvor selv undertegnede kunne ha våget seg ut på å «tråkke» noen trinn. En tilbakelent og svingende låt, som minner meg om den gangen jeg intervjuet Skomsvoll hjemme på småbruket i Vikersund, hvor jeg satt på trappa og stilte spørsmål, men han vandret fram og tilbake utenfor med barnevogna for å få barnet til å sove. Nydelig og kreativt pianospill, som rommer en hel del over et pågående og fint komp. Jeg blir sittende og tenke på hvordan det er mulig å skrive slike usigelig fine melodier som hele veien går rett i sjela. Men det visst slik Skomsvoll er en mester til.
«Farsalighet» er ordet poeten Jan Erik Vold kom opp med, da Skomsvoll spurte om et ord for å beskrive lykken ved å bli far. Og dermed blir dette både en hyllest til farsgleden, Vold og det første barnet. Nok en nydelig ballade i nær slekt med både Bill Evans, Steve Kuhn, Paul Bley og flere av de beste pianistene fra 60-tallet, med et ørlite sideblikk til Keith Jarrett, men hele veien med Skomsvolls store og klare fingeravtrykk.
«Gutta» er en hyllest til Skomsvolls medmusikanter i trioen og forholdet dem imellom. Her starter det med en nesten truende bass, før Skomsvoll kommer inn med noen akkordlegginger som bass og trommer legger seg på og inntil. Også her er det veldig typisk Skomsvoll-spill, med små og fine «vendinger» som gjør låta litt tung, samtidig som den er optimistisk. Låten blir kanskje den frieste på platen innimellom, men bare i små doser. Og Skomsvolls pianospill er strålende i sin variasjon, teknikk og tonevalg. Blues på sitt aller beste!
«Ode til alle de rare folka – på norsk, svensk og engelsk», er en typisk flertydig tittel fra Skomsvolls hode. På norsk betyr rar rar, på svensk betyr rar søt og på engelsk betyr rar rå. Slik forklarer i alle fall Skomsvoll ordet og tittelen. Dette er en flerdelt låt, hvor det åpner nesten som en standardlåt, før vi kan ane inspirasjon fra for eksempel Jan Johansson i andredelen, før den nesten glir over i norsk folkemusikk i den tredje delen, før vi nesten får en slags konklusjon i sistedelen. Ettertenksomt og fint.
«Noshk Blues» er akkurat det han antyder. En blues med norske aner. Denne kunne nesten aldri vært skrevet av en amerikaner. For den har stemninger fra den norske tradisjonsmusikken, men jeg føler at han også trekker veksler på noen av sine forgjengere innenfor den norske jazzen, både Svein Finnerud, Christian Reim og, kanskje aller mest Roy Helvin, som for mange år siden gjorde en plate med jazzifisert, norsk musikk. Nydelig pianospill og utmerket kommunikasjon mellom de tre.
«Post Decision Blues» er et begrep psykologer har brukt overfor Skomsvoll for å beskrive at du noen ganger må innrømme og godta og angre på valg du har tatt, uansett hvor mye det vil det vil smerte. Ut fra beskrivelsen synes jeg låten er, kanskje, i overkant optimistisk. For her er det ikke mye man bør andre. Igjen fantastisk pianospill med et ørlite glimt til siden mot Keith Jarrett Trio. Også her får vi en strålende bass-solo fra Roger Morland, som var helt ukjent for meg før jeg satte på denne platen første gang. I denne låten synes jeg han har mye av salige Bjørnar Andresens spill i seg, og med pianospillet blir dette et slags tilbakeblikk på Svein Finnerud Trio i sine velmaktsdager.
Så avslutter de med «Peonfred», en sommerlåt hentet fra Skomsvolls sommerferier fra studiene i regntunge Trondheim hjemme i Bærum. Dette er en nydelig, enkel vise som forteller om tiden da peonene springer ut i full blomst. Og en bedre beskrivelse av denne tiden av tidlig sommer, kan jeg nesten ikke tenke meg kan beskrives finere. Og det geniale med at Skomsvolls sang kommer så vidt inn på slutten, viser det geniale i Skomsvolls kunst. Det kan ikke gjøres bedre!
På disse 12 låtene får vi virkelig oppleve originaliteten i Skomsvolls pianospill. Han har, selvsagt, tatt inspirasjon fra en rekke andre pianister, mest innenfor jazzens 60-tall, med små avstikkere til nyere tid, men også klassiske komponister. Og hans spill er hele veien gjennom et kunststykke i vakkert spill, perfekte arrangementer og deilige komposisjoner, som går rett inn i sjela på lytteren og setter han, hun eller hen i en stemning av ro og velbehag.
Jeg har alltid lurt på hvordan Keith Jarrett fant akkurat de tonene han spilte på den magiske «Köln Concert». Og det samme kan man nesten lure på når det gjelder Erlend Skomsvoll. Her får vi 12 komposisjoner, hvor det improviseres mye, og alle tonene han tryller fram på pianoet, er av det slaget som går rett i hjerterota og sjela, og blir værende der en lang stund.
Jan Granlie
Erlend Skomsvoll (piano), Roger Moland (bass), Knut Aalefjær (drums)
