Trommeslageren Ernesto Cervini er en av Torontos mest aktive musikere. Han har flere egne bandprosjekter, pluss at han stadig dukker opp som trommeslager på en rekke utgivelser med blant andre giitaristen Nir Felder bassisten Rich Brown og saksofonisten Luis Deniz. Men det er med sekstetten Turboprop at vi har hatt mest glede av Cervinis spill de senere årene. Og nå er han her, sammen med altsaksofonisten Tara Davidson, som vi har lovprist her på salt peanuts* tidligere, tenorsaksofonisten Joel Fram, trombonisten William Carn, pianisten Adrean Farrugia og bassisten Dan Loomis.
Vi får sju komposisjoner, hvorav to er skrevet av Cervini, en av Carn, og resten av kunstnere Cervvini vet å sette pris på. Dette er Cervinis hyllest til hjemlandet og de musikerne han har hatt gleden av å møte opp gjennom årene. Og de starter med James Hills «Skeletons». Hill er noe så originalt som ukulele-musiker fra Canada, og har laget en låt som fungerer fint for et band som dette. Og etter å ha lyttet skulle jeg nesten ønske å ha hatt muligheten til å lytte til originalen. Men vi som holder oss på god avstand fra Spotify og andre strømmetjenester, må nok se langt etter det. Har man et prinsipp, så skal man holde på det. Dette blir en låt hvor de enkelte blåserne får vist seg fram, slik at dette nesten kan virke som en låt hvor Cervini vil presentere musikerne sine. Med mange, korte solier, føler jegg at dette blir litt stressende, selv om både soliene og ensemblespillet er fint. Det enrer seg litt i den fine pianosolen til Farrugia, med driv3ende og fint trommespill i bakgrunnen, og med fint basskomp.
I Steve Page og Ed Robertsons «When I Fall», innledes det hele med bass og trombone, med Cervini som styrende kapellmester i bakgrunnen. Utmerket trombone- og bass-spill før de andre kommer inn og legger seg diskret i bakgrunnen, og jeg får nesten en slags Dollar Brand-følelse i bakhodet. Ikke minst på grunn av Davidsons fine altsaksofonsolo, som minner sterkt om Carlos Ward fra platene med Brand før han skiftet navn til Abdullah Ibrahim. Hun imponerer nok en gang med nydelig spill! Deretter følger Cervinis «If, Then», som er en spennende «trommelåt», hvor det rytmiske er i førersetet, men, også her med nydelig spill av Davidson. Låten får et slags «ministorband»-sound innimellom, og med en fin pianosolo tas vi inn i 60-tallets innspillinger på Blue Note. Og Davidson kommer tilbake med en fin altsaksofonsolo, som høyner kvaliteten på låta flere hakk. Det som kunne blitt en litt for typisk «trommelåt», blir en reise tilbake til flere bandstørrelser, og med en fin trommesolo fra kapellmesteren. Her får han bevise hvem som er sjefen!
Så følger Cervinis «Stuck Inside», som er en fin og svingende låt med Davidson i front. Hun spiller med en ytterst avslappet holdning, som passer perfekt inn i låta, hvor arrangementet blir en «ministorband»-følelse. Vi får nok en fin trombonesolo, og arrangementet er kreativt, og sikkert relativt komplisert, som de seks mjusikerne fikser på beste måte. En fin bass-solo får vi også, og det hele blir en låt som, nesten like godt, kunne vært gjort av et storband. Deretter følger Raine Maida og Arnhold Lannis «Clumsy», hvor de tar det lenger ned, med Frahm i fronten i starten, får alle blåserne kommer inn, med nesten overivrig trommespill i bakgrunnen, som pisker de andre musikerne til å yte maksimalt. Dette er også en låt i «ministorband»-landskapet, hvor Frahm er ledende solist, en oppgave han løser på aller beste måte.
Allison Au er en canadisk altsaksofonist, som Cervini har samarbeidet med tidligere. Hun har skrevet «Aureole» som Cervini oppdaget for noen år siden. Hun har tidvis vært innom Cervinis Turboprop, men siden Davidson (nesten) aldri uteblir fra en konsert, blir det ikke så ofte. Her får vi en strålende altsaksofonsolo fra Davidson, hvor det nesten høres ut som Davidson vil bevise at det er hun som spiller denne låta best. For her spiller hun strålende. Merk dere navnet! Det svinger som Phil Woods i hans velmaktsdager, og kreativiteten i spillet overgår det meste.
Så avslutter de med Calms «The Inertia of Complacency», en låt i «ministorband»-sjangeren, hvor alle får slippe til. En låt som varierer i stemningen, nesten som platecoveret, som på utsiden har en illustrasjon av et vann med ett par ender, mens innercoveret er adskillig mer vinterlig, med to ishockeyspillere på den islagte innsjøen. En låt som nesten kan beskrive at man i Canada har kun to årstider, vinter og sommer. Her beviser Cervini hvem som er sjefen innimellom, og de forskjellige delene gir hver musiker god plass til å avlevere fine improvisasjoner.
Av alle de platene som kommer «drivende» over havet fra Canada, fester jeg meg alltid ved de platene hvor Cervini og Davidson medvirker. Man vet automatisk at det leveres kvalitet fra de to. Og i Cervinis prosjekt Turboprop får vi en rekke eksempler på utmerket spill fra alle de seks musikerne.
Jan Granlie
Tara Davidson (alto saxophone), Joel Frahm (tenor saxophone), William Calm (trombone), Adrean Farrugia (piano), Dan Loomis (bass), Ernesto Cervini (drums)
