RiverScape er et prosjekt hvor pianisten Fabrizio Paterlini møter fotografen Kristel Schneider. Paterlini er født og bor i den eldgamle norditalienske byen Mantua (eller Montova) i Lombardia rett syd for Verona. Dette er et romantisk og historisk senter for musikalsk og kunstnerisk gastronomi, og byens eleganse og kulturelle dybde gjennomsyrer Paterlinis originale solopiano-komposisjoner. Pianisten beskriver selv arbeidet sitt «som et glass rødvin på en sommerkveld».
Han begynte å spille piano da han var seks år gammel. Hans formelle studier fikk han ved fem år ved Campiani’s Academy, Mantua’s Academy of Arts, hvor han ble uteksaminert i musikkteori. Han har utgitt en rekke plater, gjort masse konserter og samarbeidet med flere forskjellige kunstarter.
Den nederlandske fotografen Kristel Shneider kom i kontakt med Paterlini for noen år siden. «Hun var så snill å sende meg sitt siste arbeid på den tiden, fotoboken «Variasjon i trær», og jeg ble umiddelbart fanget av de fantastiske bildene og harmonien i bildene», forteller han.
Nå er det nesten utilgivelig at vi kun får musikken og ingen av Schneiders bilder med på denne utgivelsen, selv om det hjelper litt ved å gå inn på YouTu be og se et par konsertopptak med Paterlini. Ved kun å få musikken, får vi egentlig bare halvparten av produktet. For musikken er programbasert, med hele 13 forskjellige «strekk», hvor han både benytter akustisk piano, keyboards, synther og trommemaskiner. Og siden musikken drar seg faretruende mot «new age»-avdelingen, skal det utrolig mye til for at denne anmelderen lar seg overbevise. Det kan veldig godt hende at den musikken vi får servert er fantastisk for den som liker denne formen for «svevestøv», hvor relativt enkle temaer svever over oss som skyer. Hvor tankene går tilbake noen år hvor mange holdt på med denne formen for musikalsk utfoldelse, som jeg holdt meg på behørig avstand fra.
Kan hende kan musikken skape stemninger og drømmer i lytterens hode, og jeg betviler ikke ett sekund at Fabrizio er en dyktig pianist og keyboardist, men denne musikken gir meg overhodet ingenting av hverken glede eller utfordringer. Hadde jeg sett bildene, så kanskje jeg hadde latt med påvirke, men jeg tviler. For etter å ha vært inne på nettet og sjekket bildene tiil den nederlandske fotografen, oppdager jegg at dette er bilder som dukker opp på fjernsynet ditt når den går «i hvil».
Jeg kunne gjerne ha hørt en plate med Paterlini hvor han spiller akustisk piano sammen med noen av de tøffeste gutta i den italienske jazzen. Kanskje han da har fått vist seg fram som en habil utøver. For musikken på denne utgivelsen griper overhodet ikke tak i meg, og befinner seg godt utenfor min komfortsone.
Jan Granlie
Fabrizio Paterlini (piano, keyboards, synthesizer)
