Federico Calcagno ble født i 1995, og er en klarinettist, bassklarinettist og komponist fra Milano, som for tiden er aktiv både i Italia og Nederland. Som komponist skriver han jevnlig musikk for bandene: Liquid Identities, Piranha, The Dolphians, Fade in Trio. Hans komposisjonsstil er ifølge bandcamp «en blanding mellom kreativ-ekspressiv jazz og postmoderne klassisk musikk, med spesiell oppmerksomhet til det rytmiske aspektet, påvirket av klassisk indisk musikk fra sør i India (Carnatic Music) og afrikansk musikk». Hans nye album Mundus Inversus er hans åttende album som leder eller medleder etter From Another Planet (2019), Liquid Identities (2020), Urlo d’Ebano (2021), Piranha (2021), Live Fast, Die a Legend (2022) og Confini Labili (2022).
I en setting som en oktett ofte er, så har musikken en sterk tendens til å bli som noe som lett kan høres ut som et storband. Men ikke så i dette tilfellet. For allerede fra start i åpningssporet «Liquid War», er dette kreativ og relativt fri musikk som ligger et godt stykke fra den tradisjonelle storbandmusikken. Han har alliert seg med et kreativt ensemble bestående av trombonisten Nabou Claerhout , altsaksofonisten José Soares, cellisten Pau Sola, vibrafonisten Aleksander Sever, pianisten, Adrián Moncada, bassisten Pedro Ivo Ferreira og trommeslageren Nikos Thessalonikefs, mens han selv trakterer klarinett og bassklarinett.
Og man kan nesten høre at Calcagno har vært og lyttet mye til den mest kreative delen av den nederlandske jazzen, og mye av det man har «dyrket» fram på konservatoriet i Amsterdam. For jeg synes det er klare referanser til hva man for eksempel presenterte på Octorber-festivalen på Bimhuis i Amsterdam for noen år siden, hvor mange av de deltagende musikerne den gang, i dag er blant de mest spennende i Europa.
Musikken er rytmisk spennende, og det komponerte stoffet krever mye av musikerne, for her er det ikke 4 flate eller streite taktarter. Men derimot får vi musikk hvor komponisten har laget små, kompliserte «strekk», som utvides og gjøres tilgjengelige via dyktige improvisatorer, som det er mange av i dette bandet. Noe, som andresporet, «Hieronymus», er mer klassisk anlagt, men aldri uten at de frie improvisasjonene får slippe til.
I hovedsak er det Calcagno selv som er solist, gjerne på bassklarinett, før han slipper de andre musikerne til med sin kreativitet. Hvis man absolutt skal sammenligne dette med noe, så kan kanskje en kombinasjon av Vienna Art Orchestra, på grunn av det utstrakte og fine vibrafonspillet, koblet opp mot for eksempel Instant Composers Orchestra, Instant Composers Orchestra, og italiensk og ungdommelig råskap være noe i nærheten av sannheten. Men hele veien er dette original og utmerket improvisasjon rundt små temaer, styrt med myndig hånd av Calgagno som råder. Og med ett ytterst sterkt «hold» av medmusikanter som virkelig har forstått hvor Calcagno vil med musikken sin.
En spennende plate fra et interessant band, og et kollektiv som krever mye av lytteren, og en plate som overhodet ikke skal brukes som bakgrunnsmusikk for løst prat.
Jan Granlie
Federico Calcagno –(bass clarinet, clarinet), Nabou Claerhout (trombone), José Soares (alto saxophone), Pau Sola (cello), Aleksander Sever (vibraphone), Adrián Moncada (piano), Pedro Ivo Ferreira (double bass), Nikos Thessalonikefs (drums)
