Når det dukker opp en plate hvor den italienske bassisten Danilo Gallo er involvert, skal man spisse ørene. For det går svært lang tid mellom hver gang han er med på en innspilling som ikke ender opp med å være en interessant utgivelse. Denne gangen er han ikke hovedperson, men sammen med gitaristen Enrico Terragnoli utgjør han et solid selskap for trommeslageren Filippo Sala, som har laget de fleste komposisjonene på denne utgivelsen, med unntak av to sekvenser som er laget av de tre i fellesskap.
Det hender veldig ofte, at plater med en trommeslager som hovedperson og komponist, at vi får musikk som, naturlig nok, er trommebasert, og hvor trommene blir det viktigste musikalske elementet. Men det er kun tidvis gjeldende her. Riktignok er Salas litt «skarpe» trommer det som drar musikken i riktig retning, men uten Terragnolis fine og behagelige gitarspill og Gallos solide bass-spill, ville nok albumet vært noe helt annet.
Vi får ni låter, hvor, som nevnt, trommene ligger langt framme i lydbildet, men uten at det tar plassen i front altfor ofte. Gitarspillet til Terragnolis er i landskapet vi tidligere fant for eksempel John Abercrombie og, til dels, Pat Metheny. Men jeg kan også høre snev av Terje Rypdal og mer «rocka» gitarister i spillet hans. Og Gallo er like solid i spillet her som alltid.
De fleste komposisjonene ligger i et slags melodisk, moderne gitarlandskap med klare røtter ett par tiår tilbake i tid. Men innimellom, som i tredjesporet «Danza Senza Pretese» plukker de fram 90-tallsrocken, med deilig driv i bass og gitar, mens trommene kjører med fint rocka tilsnitt, før det hele roer seg fint helt mot slutten. Og i «Piscina d’inverno», åpner de med en fin bass-solo, hvor Gallos tone nesten kan gjenkjennes blant hundrevis av bassister. Og da Terragnoli kommer inn og legger seg fint i kjølvannet av Gallo, mens trommene binder det hele sammen med løst og fint spill, blir dette en liten perle av en låt som gjerne kunne vært gjort av Terje Rypdals band Chaser (med Bjørn Kjellemyr på bass og Audun Kleive på trommer).
Og slik fortsetter det på en fin måte. Litt mer funky beats i «Keef» hvor bassen innleder før gitaren kommer smygende inn, og vi får en deilig låt i landskapet til Arild Andersens «Commander Schmuck’s Airflap Hat» fra livealbumet Molde Concert. Men med personlighet hos alle tre musikerne som gjør dette til en deilig låt som svinger upåklagelig. Denne går over i den tilbakelente «Unn Fascino Retró» med et aldeles nydelig gitarspill på noe som kan minne om en slidegitar. Dette er en låt som (nesten) kunne vært på settlista til Ry Cooder. Nydelig.
Deretter følger den mer eksperimentelle «Comici» hvor starten tar oss inn i «feedback»-landskapet til gitaristen. Men hvor det hele løser seg opp etter hvert og vi får platas mest eksperimentelle sekvens, hvor trommene legger et relativt tungt «teppe» av lyd i bakgrunnen over bassen som drar en slags vamp under gitaristens overstyringer. Men i midten endres stemningen, og vi får en fin sekvens med gitarens gjentagende fraser, før de igjen glir over i det fritt improviserende og de avslutter med neste drone-lignende spill. Så er de over i en seig blues hvor Gallo styrer det melodiske med sitt dype og deilige bass-spill, og hvor trommene tar mer og mer over og de roer helt ned i de siste taktene.
Den kollektive «Mirragi» er en mer svevende komposisjon med gitar og el.bass i front, før vi plutselig er over i avslutningen «Encore», som tar oss ut av musikken på en positiv måte. Jeg har en mistanke om at denne er laget ut fra noen få akkorder som de går relativt rolig inn i, før det hele bygger seg fint opp, og vi får en deilig avslutning.
Dette er blitt en fin utgivelse, hvor vi møter tre musikere som er relativt forskjellige i sin tilnærming til musikken. Særlig føler jeg at Sala er den som ligger nærmest rocken og det energiske i uttrykket, mens Terragnoli er den som sverger mest til jazzens uttrykk. Og midt imellom ligger Gallo og holder det hele sammen på en fremragende måte.
Et variert og deilig album!
Jan Granlie
Filippo Sala (drums, electric zither), Enrico Terragnoli (electric guitar, podophono, phillicorda) Danilo Gallo (double bass, electric bass, flute, radio, objects, melodica)
