Den amerikanske pianisten Fred Hersch har i mange år, vært en musiker som har gått litt under radaren hos de fleste jazzinteresserte, i alle fall her i Norden.
Han ble født den 21. oktober 1955 og er 17 ganger Grammy-nominert. Han var den første personen som spilte ukelange engasjementer som solopianist på Village Vanguard i New York City, og han har spilt inn mer enn 75 av sine jazzkomposisjoner. Hersch ble født i Cincinnati, Ohio, av jødiske foreldre. Han begynte å spille piano da han var fire år, og han begynte å komponere musikk som åtteåring, og vant nasjonale pianokonkurranser fra han var ti. Han ble først interessert i jazz mens han var student på Grinnell College i Iowa, og droppet ut av skolen og begynte å spille jazz i Cincinnati. Han fortsatte studiene ved New England Conservatory under Jaki Byard, og vakte stor oppmerksomhet fra et samlet kritikerlaug. En av hans tidligste profesjonelle engasjementer var med Art Farmer i Los Angeles i 1978. Han spilte med Farmer igjen i 1981, og i 1982 kom albumet A Work of Art (Art Farmer Quartet, Concord Jazz CJ-179) ut. Etter det har han gjort en rekke egne utgivelser, særlig på selskapet Palmetto. Og særlig har man lagt merke til hans utmerkede trioutgivelser med bassisten John Hebert og trommeslageren Eric McPherson. Men også hans soloplate Songs From Home, som ble spilt inn i hans hjem i Pennsylvania, er ei plate som ofte surrer og går i heimen.
Nå har det tyske selskapet ECM, utgitt Herch’s andre utgivelse på selskapet. Den første var The Song Is You, som kom i 2022, og var en duoplate med den italienske trompeteren Enrico Rava. Den nye platen er innspilt i Auditorio Stello Molo RSI i Lugano i Italia, og vi får 11 komposisjoner, hvorav sju er laget av han selv, mens resten er gjort av andre.
Han starter med Billy Strayhorn og Duke Ellingtons «Star-Crossed Lovers», og herfra og ut er det bare å senke skuldrene og nyte det vakre og kreative pianospillet. Ved siden av hans egne komposisjoner, får vi Ross Freemans «The Wind», Sigmund Romberg og Oscar Hammerstein IIs «Softly, As In A Morning Sunrise» og Alex Wilder og Ben Berenbergs «Winter Of My Discontent».
Å høre Hersch «leke» seg ved pianoet, som om han satt i skrivestua rett foran deg, er en stor opplevelse. Han er ikke en pianist som kun har «en vanlig dag på jobben» når han skal spille inn ei soloplate. Han legger hele sin sjel og sitt liv inn i nesten hver tone han legger ned på de sorte og hvite tangentene, og han forteller oss hele veien historier om sitt liv, som ikke alltid har vært like enkelt (han har blant annet overlevd en aids-sykdom). Og med det som bakteppe, merker man en musiker som trives med det livet han lever. Han er en lyriker av rang, han er kreativ i sine improvisasjoner som smyger seg inntil deg i historiefortellingene, og når han gjør en standardlåt som IIs «Softly, As In A Morning Sunrise», er det bare å gi seg over.
En utsøkt soloplate som kommer til å spilles i heimen i lang, lang tid. For her er det bare å konsentrere seg om hver tone, og få med seg alle detaljene i det kreative og usedvanlig vakre spillet.
Jan Granlie
Fred Hersch (piano)
