Innenfor den danske jazzen er det noen musikere som skiller seg ut, og som har oppnådd mer respekt enn andre. Ikke kun på grunn av at de er ytterst dyktige musikere, men også på grunn av at de har stukket seg fram i de rette forumer, og har engasjert seg med en viss tyngde der det er viktig å vise tyngde.
Dette gjelder i stor grad for bassisten Lennart Ginman og trommeslageren Thomas Blackman, mer enn pianisten Carsten Dahl, som har markert seg som en av de beste pianistene innenfor jazzen de senere årene.
Og det er ikke så ofte vi hører de tre på scenen sammen, og deres forrige samarbeidsprosjekt på plate kom i 2004 med platen Ginman/Blackman/Dahl.
Men nå er de tilbake med en ny «langspiller», som garantert vil bli fulgt av en turné på de danske jazzfestivalene. Alle de 15 komposisjonene er gjort av de tre i fellesskap, og musikken er innspilt i Mill Factory den 8. til 10. desember i fjor. Og fra de starter med «The Art Of Finding Without Seeking» og til de avrunder med «See You Again In Carnegie Hall» (her er store planer tydeligvis lagt!), får vi i hovedsak neddempede ballader som sitter godt i ørene, pluss noen låter i mid-tempo. Og hele veien er det Carsten Dahls utmerkede pianospill som ligger fremt i lydbildet. Han er og blir en av de beste jazzpianistene på kloden akkurat nå, og her føler jeg han har sittet hjemme og lyttet mye til Bill Evans (og flere av pianistene på Blue Note-selskapet) før de tre møttes i studioet. For her er det mye Evans-påvirkninger, som kun blir brudt av trommespillet til Blackman, som jeg av og til føler ikke fungerer helt godt sammen med de to andre.
For Lennart Ginmans bass-spill legger seg fint på Dahls pianospill, som om de to har forstått hverandre og hvor de vil med musikken, mens Blackman gjerne vil styre musikken inn i et litt annet landskap. Dette kommer godt fram der hvor han bryter det lyriske med noen kraftige markeringer på skarptrommen, som jeg føler ødelegger litt av idyllen.
Men han får ikke dominere slik at gjerne vil. For her blir det to mot en, og siden Dahl og Ginman har funnet sitt landskap, må Blackman bare legge seg pent og pyntelig til rette i trioen.
Hvis du er en av de mange som har en forkjærlighet for Carsten Dahls pianospill, så vil du nok like mesteparten av de de serverer på denne utgivelsen. Men jeg må innrømme at jeg foretrekker Dahl i flere av hans andre konstellasjoner, hvor han i større grad får styre de musikalske forløpene.
Jan Granlie
Carsten Dahl (piano), Lennart Ginman (bass), Thomas Blackman (drums)
