Det startet med utgivelsen Tjo Och Tjim (Dragon, 1990) hvor de hadde med perkusjonisten Sven-Åke Johansson som gjest, og fortsatte med From Things To Sounds… (Dragon) året etter, før de kom med Live At Fasching (Dragon) i 1997. Selv oppdaget jeg egentlig bandet med platen Live in Tampere, som ble tatt opp under Tampere Jazz Happening den 3. november 1996, og som kom ut på plate i 1999 på Dragon. Saksofonisten Mats Gustafsson, pianisten Sten Sandell og trommeslageren Raymond Strid, satte på mange måter en slags ny standard for frittgående musikk i Norden med de to lange låtene på denne plata.
Etter det var det nok ikke så enkelt å holde trioen gående med spillejobber rundt om. Gustafsson hadde sine mange prosjekter, både egne og med noen av de tøffeste gutta i klassen. Strid holdt det gående med en rekke forskjellige mer eller mindre permanente band, og Sandell jobbet mye som soloartist, samt mer eksperimentell og «kunstnerisk», moderne pianomusikk.
Det ble bare sporadiske treff og konserter for de tre sammen i mange år. Men i år, og omtrent samtidig er det kommet to utgivelser med trioen. Den ene, Afro Blue på selskapet Trost, er akkurat kommet ut, en plate vi håper å komme tilbake til, og den andre, den som nå surrer på anlegget, 30 Kraków 2018, er en trippelCD, hvor de tre har invitert med gjestene Sofia Jernberg (vokal), Anders Nyqvist (trompeter), Philipp Wachsmann (fiolin), Christine Abdelnour (altsaksofon), Peter Söderberg (lutt og gitar), Jörgen Adolfsson (altsaksofon) og Sven-Åke Johansson (vokal). Ikke alle samtidig – det skulle tatt seg ut – men Gush med akkurat passe mange gjester til at trioens fantastiske uttrykk blir bevart, med solid input fra gjestene på de tre platene.
Vi får stor improvisasjonskunst på hver CD, og de starter sammen med platen hvor de har med Nyqvist og Jernberg som gjester fra Alchemia den 26. november 2018. Seks relativt frittgående strekk, hvor det starter litt prøvende og avventende med «A lost driver. Walking in the fields», hvor trioen får boltre seg alene. Og vi hører relativt raskt at dette er tre musikere som har utviklet seg mye siden platen fra Tampere. Og særlig er det Gustafsson som har blitt adskillig mer kreativ i sitt frie spill, og kanskje ikke like «hissig» i spillet som den gang,
Men det er utvilsomt tre musikere som elsker å «leke» sammen. I «Reality Speaks. Away», dukker Sofia Jernbergs utrolige stemme opp allerede fra start. Og om Gush har utviklet seg musikalsk siden 1996, så har Jernberg tatt solide sjumilssteg de senere årene, og utviklet en særegen vokalkunst nesten ingen gjør henne etter i dag. Hennes ordløse vokal er mesterlig, og denne neddempede, men ytterst energiske improvisasjonen styres på mange måter av Jernbergs vokale kunst.
I «From Things. And Sounds. Repeat» kommer også trompeteren Anders Nyqvist med, og hans trompetspill sammen med Jernbergs ordløse vokal fungerer nesten som ett instrument, der de sammen med, særlig, Sandells piano og Gustafssons saksofon lager en meditativ seanse man burde opplevd på konsert. Men spiller man den høyt nok, sannsynligvis til stor irritasjon for naboen over, så kommer man omtrent så nær konsertopplevelsen det er mulig. En uttrolig kreativ og spennende improvisasjon som avløses av Jernberg og Nyqvist, mens Gustafsson og Sandell får seg en kopp te på bakrommet og Strid får stappet pipa si for en strekk i bakgården. Denne improvisasjonen har de kalt «Duality of one», en perfekt tittel, for det høres nesten ut som en stemme, hvor Jernberg ligger nesten forskammet høyt i det vokale registeret innimellom, mens Nyqvist varierer fra noe som kan ligne på Arve Henriksen til noe høye toner jeg ikke trodde var mulig å skape på en trompet.
Etter at Gush har fått drukket teen sin og hygget seg med ei pipe, er de tre tilbake, for en ny innsats, eller fortsettelse av «From Sounds. And Things. Repeat», og det virker som de tre har sittet på bakrommet og latt seg inspirere av vokal- og trompetkunsten. Gustafsson har funnet fram barytonsaksofonen og legger et slags rytmisk element sammen med Sandells piano, mens Strid driver det hele framover med fritt og freidig, og ikke minst, tøft spill i bakgrunnen.
Så avslutter de denne konserten med «Selected. Repeat», hvor også de to gjestene er med. Her føler jeg at de tre herrene i Gush lar gjestene få lov til å styre fremdriften, men hele tiden med Gush sine vaktsomme øyne i ryggen.
CD#2 er innspilt samme sted, dagen etter, den 27. november 2018, og her har de invitert med fiolinisten Philipp Wachsmann og altsaksofonisten Christina Abdelnour. I den første låten, «to melt» medvirker Wachsmann, mens på de tre neste samarbeider de med Abdelnour. Før sistelåta, «… a spund» er med alle fem.
«to melt» er en nesten meditativ sak hvor Gustafsson både er innom fløyte og sopransaksofon, og vi får et lysere lydbilde enn vi er vant til å høre fra trioen. Fløyte er vel noe den godeste «råtassen» fra Umeå har begynt å spille de senere årene, og her fungerer det fint sammen med Sandells nesten «klimpring» og Wachsmanns sarte, frie og fine fiolinspill.
De tre strekkene hvor Gush samarbeider med Abdelnour er en slags tredelt suite med tittelen «… or cast Part 1», «… or cast Part 2» og «… or cast Part 3». Og i første del starter de helt der nede før det bygger seg litt opp, sakte, men sikkert. Men ikke såpass mye at det blir som gode, gamle Gush. Samspillet mellom de to blåserne er nesten sømløst, det går ytterst rolig for seg, men hele veien holder de det gående, enten ved at en av musikerne tar styringen eller at alle sammen gjør en felles innsats for at det ikke skal stoppe helt opp.
Litt mer action blir det i sistesporet, «…a sound», hvor Strid tar styringen fra start, og et lite ras av frittgående improvisasjon tar tak i oss og løfter oss opp fra stolen. Dette er frijazz fra 70-tallet oppdatert til 2018 på utmerket og en ytterst spennende måte.
På den tredje CDen får de tre besøk av altsaksofonisten Jörgen Adolfsson, Peter Söderberg på lute og gitar og trommelegenden Sven-Åke Johansson på vokal. Seks strekk, innspilt i Manga den 28. november 2018, hvor det hele starter med Gush alene i den overraskende og melankolske frijazz-saken «Gheu». Men det er bare i starten. Etter hvert klarer ikke Gustafsson å holde seg lenger og legger inn litt «gamle takter» som Sandell og Strid reagerer på umiddelbart. Deretter får vi et duostrekk med Adolfsson og Söderberg i en låt de har kalt «Pole Position Kraków», som er fri impro for gitar/lutt og altsaksofon, og jeg lengter umiddelbart tilbake til Klub Primi i København. For dette er improvisasjon i utkanten av jazzens friere del, og et slags møte mellom John Russell og Lotte Anker (?). Deilig og neddempet.
Så følger Gush sammen med Sven-Åke Johansson i «Skogaholmsdåren som dom aldrig fick fatt på», hvor Johansson resiterer en tekst som nesten er som et eventyr – på svensk, som muligens var eksklusivt for det polske publikummet, men ytterst spennende for oss som forstår svensk. Og å høre Johansson på toppen av Gush sitt kreative spill er storslagent. Og fluxus-kunstneren Johansson er helt i sitt ess her. Det går over i «Ajax» med mer resitasjon, men denne gangen på probert engelsk, slik man nesten kan høre det i overføringer fra Underhuset. Det vil si, ytterst dannet engelsk, noe som blir en spennende kontrast til den frie og tøffe musikken til Gush.
Deretter får vi Gush med Söderberg i «The air of hammers, breath and skin», hvor Gustafsson igjen har plukket fram barytonsaksofonen, men det er også en fløyte involvert, så kanskje har Söderberg tjuvlånt Gustafssons fløyte (?). Sandell fører an med sitt ytterst særegne pianospill, hvor man både hører den litt melankolske delen av samtidsmusikken og elementer fra Cecil Taylor, mens Strid hele tiden er framme på pianostolen med små og fine kommentarer.
Så avsluttes disse tre fantastiske seansene med Gush og Adolfsson i låten «Gush before Gush», hvor Adolfssons tone i altsaksofonen nesten blir som folkemusikk fra Midt-Østen eller at han forsøker å lokke slangen opp fra kurven. Sandells tunge pianospill bidrar til å gjøre dette til noe som kunne vært brukt som et soundtrack i en skummel, gammel stumfilm, mens det hele bygger seg opp på en fin måte til et klimaks som virkelig setter et verdig punktum på tre utsøkte dager i Kraków.
Musikken på dette trippel-albumet er noe helt annet enn det vi husker fra Gush sin debut i 1999. Men det beviser bare at de tre hovedmusikerne har utviklet seg til å bli tre av de mest spennende utøverne innenfor den frittgående jazzen per i dag. Og med disse gjestene har de laget et annerledes Gush-album, som jeg er svært glad for at jeg har fått satt «kleptoman-pølsene» mine i.
En deilig, musikalsk reise! Og den perfekte måten å slå ihjel noen timer av formiddagen julaften. God jul!
Jan Granlie
Mats Gustafsson (reslide saxophone, soprano saxophone, tenor saxophone, baritone saxophone, flute), Sten Sandell (piano, voice), Raymond Strid (drums), Sofia Jernberg (voice), Anders Nyqvist (trumpets), Philipp Wachsmann (violin), Christine Abdelnour (alto saxophone), Jörgen Adolfsson (alto saxophone), Peter Söderberg (lute, guitar), Sven-Åke Johansson (voice)
