The Norwegian label Sofa offers a unique, and quite exceptional album in its catalog, the debut album of Montréal-based band House of Gold, which plays the songs and compositions of American experimental drummer-composer-lyricist-vocalist Isaiah Ceccarelli, known for playing in such forward-thinking, genre-defying outfits like Ensemble SuperMusique and Ratchet Orchestra. The self-titled album of this avant-chamber quartet was recorded in 2021 and 2022 and blends quiet and minimalist melodies and songwriting, minimalist folk songs, improvisation, jazz harmony, drones and early music influences.
House of Gold was born in a chaotic time, several days before the entire world closed down in early 2020 due to the Covid-19 pandemic, and its songs reflect these times of disquiet as well as Ceccarelli’s love of choral music. The quartet features multi-instrumentalists – organetto, piano and synth player Katelyn Clark (who played with Ceccarelli in Landmarks, Another Timbre, 2022), vocalist and synth player Eugénie Jobin, and vocalist, piano and synth player Frédérique Roy. Ceccarelli’s drums add a distant pulse but never dominate the songs.
Each of the nine songs – sung in English and Québec-ian French – develops in a distinct, evocative way, and all have a tender, evocative and dream-like manner, carefully and patiently enriched by the sustained sonorities of layers of voices, keyboards and drums, with great attention to detail. These intimate and delicate songs suggest an untimely and otherworldly atmosphere but offer vulnerable rays of consolation. An essence that asks for deep contemplation, intensifies the immersive listening experience of this album. The suggestive cover photo of French Eléonore Huisse deepens the enigmatic atmosphere. Such beauty is a rare thing.
Eyal Hareuveni
……….
Montreal-bandet House of Gold, er et originalt band som spiller den amerikanske komponisten Isaiah Ceccarellis sanger og komposisjoner. Bandet er, ifølge pressemeldingen, «en kvartett som blander rolige melodier og låtskriving, kammermusikk, minimalistisk folkesang, improvisasjon, jazzharmoni og tidligmusikkpåvirkninger til en oppslukende og omfavnende lydopplevelse». Komponisten, trommeslageren og vokalisten Isaiah Ceccarelli har bygget et repertoar av sanger rundt sine originaltekster og intime musikk, inspirert av hans år med å komponere ny kammermusikk for forskjellige ensembler, trommer for jazz-, pop- og folkband, sang i kor og tidligmusikk, og reiser verden rundt som improvisator og komponist. Musikken blir ført ut i livet av innspillene til Katelyn Clark (organetto, piano, synthesizer), Eugénie Jobin (vokal og synthesizer) og Frédérique Roy (vokal, piano og synthesizer). Og på denne utgivelsen har de også med Guido del Fabbro på fiolin på en låt.
Å lytte til innspillinger som dette, burde vært obligatorisk for personer som lider av stress og stressrelaterte sykdommer, og burde utleveres på blå resept. For her går alt stille og rolig for seg, og det er nesten umulig å ikke oppleve at skuldrene senker seg flere hakk.
De starter med orgel og vokal i «Wool socks», en usedvanlig vakker vise som blir en kombinasjon av middelaldermusikk, følelsen av å oppholde seg i et kirkerom og nydelig og neddempet vokal. Og slik fortsetter det. Vokalen og pianoet i andrelåten «Phenomena» tar meg rett inn i Twin Peaks-musikken, mens tredjesporet «Of no particular importance» tar meg tilbake til senkede skuldre og fascinasjon over den nydelige vokalen, som innimellom beveger seg helt på kanten, uten at det blir surt. Her kommer det også inn litt tunge synth-trommer, som er med på å lede oss inn i noe i nærheten av Lourie Anderson, og det hele er bare så deilig!
«Night» tar oss inn i et litt mer eksperimentelt landskap. Mest på grunn av trommene som «liver» opp musikken på en fin måte, og med flere spennende pålegg av perkusjonsinstrumenter som gjør det hele til en fin opplevelse, før vi får «Étan» med nydelig vokal over orgel og «Why are we not together» (et betimelig spørsmål man av og til kan stille seg inne i sitt enkle hode), en låt med tostemt vokal og trommer, som går rett i sjela, før orgelet kommer smygende og vi får en ytterst vakker sekvens. Deretter er de over i «Terre Noire», som følger i sporene til de foregående, men alt er fremført på en nydelig måte som aldri blir kjedelig eller ensformig. Tostemt vokal som smyger seg inn i oss, før vi får «The unattainable world» med to vokaler, en mannlig og en kvinnelig, i nydelig duett over et rolig gående orgel som nærmest smyger seg inn i sjela. Dette minner ikke så rent lite om 90-tallets Tracey Thorn og Ben Watt i bandet Everything But The Girl og deres tidlige utgivelser på Cherry Red-selskapet, før de avrunder med «Blues», som jeg har en mistanke om at de fleste bluesentusiaster ville ha stusset litt over. For dette er mye mer enn en vanlig blues. To kvinnelige vokaler som synger som engler, før tunge trommer og synth kommer inn i en liten sekvens, før de to damestemmene er tilbake med «lekende» trommer i bakgrunnen.
Det er ingen tvil om at Ceccarelli lager låter som passer inn i 90-tallets alternative rock, særlig på som kom på selskapene Cherry Red og Les Disques du Crépuscule, som vi fulgte tett en periode. Det er avstressende musikk, uten at det blir likegyldig, og det blir fremført av utmerkede musikere som virkelig har satt seg inn i Cecarellis fantastiske og nydelige musikk.
Utrolig vakkert!
Jan Granlie
Katelyn Clark (organetto, piano, synthesizer), Eugénie Jobin (voice, synthesizer) og Frédérique Roy (voice piano, synthesizer). Guido del Fabbro (violin)
