Grimsta is the sixth album of the Norwegian-Swedish supergroup I.P.A. – Norwegian sax player-clarinetist Atle Nymo, double bass player Ingebrigt Håker Flaten and drummer Håkon Mjåset Johansen with Swedish trumpeter Magnus Broo and vibes player Mattias Ståhl (who also plays the soprano sax). The album was created after an extended period of not playing together due to the Covid-19 pandemic and reflects the excitement of getting back to work together as a leaderless collective. Nymo says that «It felt like a fresh beginning».
Grimsta is titled after an ancient forest near Broo’s house in Stockholm and was recorded at Athletic Sound in Halden, Norway, at the end of May and Beginning of June 2022. The extensive experience of the five kindred musicians (Broo and Håker Flaten played in another Swedish-Norwegian supergroup Atomic; Nymom plays in Chrome Hill and Motif; Broo and Ståhl play in Angles; Mjåset Johansen also plays in Motif and in Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra), their highly personal languages as well as the democratic and emphatic, exploratory spirit of I.P.A. contribute to the success of the album.
The musical vision of I.P.A. embraces cleverly its musicians’ multiplicity of connections, influences and relationships. Broo’s opening «Ballett» adds a generous dose of steroids to swinging-playful jazz and sounds like it corresponds with Eric Dolphy’s seminal Out to Lunch, but Broo’s title piece revolves around Nymo’s contrabass clarinet rhythmic motif and expresses I.P.A.’s infectious rhythmic power. Ståhl’s brief «Stray» is a touching late-night ballad honoring Billy Strayhorn’s legacy and his «Empathy Fog» flirts with a Monk-ish shuffle dance. Nymo’s «Epic» plays with contrasts, space and density within this raw, multi-section piece and his following «Flow For Feste» is inspired by Ethiojazz and features Ståhl on soprano sax and a sensual riffing three-horn lines. Nymo’s contemplative, melancholic ballad «Pop» closes this impressive and beautiful album.
Eyal Hareuveni
,,,,,,,,,,
I likhet med det svensk/norske stjernebandet Atomic, må også kvintetten I.P.A. regnes inn i kategorien norsk/svenske stjerneband. De har, med samme besetning, eksistert siden 2008, og på deres nye utgivelse låter de adskillig friskere enn jåle-øltypen I.P.A. (Indian Pale Ale) noen gang kommer til å smake.
Å holde et sliktr kollektiv i gang over lang tid, er en utfordring. Og i bandet I.P.A., hvor musikerne «flakser» fra prosjekt til prosjekt, hvor musikerne er av det svært etterspurte slaget, må det være vanskelig å holde det gående. Og det er kanskje også grunnen til, at når de først møtes, så har de mer enn nok overskudd til å ofre alt for laget. Dette er bandets sjette utgivelse totalt, og den tredje for plateselskapet Cuneiform. Jeg er litt usikker på om tittelen er en feilskriving av bynavnet Grimstad, men siden andrelåten også heter «Grimsta», så må det nok ligge en annnen tanke bak fra komponist Magnus Broo.
Bandet består av Broo på trompet, Atle Nymo på tenorsaksofon og kontrabassklarinett, Mattias Ståhl på vibrafon, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, og vi får servert en perlerad på sju låter, skapt av Broo, Ståhl og Nymo.
Og fra første låta, «Ballet», hvor temaet høres ut som en parafrase over den gamle tegneserielåten til Fred Flintstone, og ut, er dette pur glede fra de fem musikerne. Dette er i første rekke et sammensveiset og velfungerende kollektiv, med utmerkede musikere som spiller hverandre gode i ren Nils Arne Eggen-tradisjon, som (heldigvis) ikkelnger fungerer like godt i fotballklubben Rosenborg som det var i lektor Eggens tid.
I sammenliigningen med Atomic, er det i første rekke Magnus Broo som er likhetstrekket. Hans spill i begge «lagene» er strålende. Hans tone i trompeten er nesten så man skulle mistenke han for å spille kornett, og avstanden til for eksempel Kirk Knuffke er ikke stor. Og Atle Nymo, som vi hører altfor sjelden, er fremragende både i ensemblespillet og i solosekvensene. Og i de sekvensene hvor han plukker fram kontrabassklarinetten låter det strålende. Mattias Ståhl trives svært godt i denne sammenhengen. Jeg tror aldri jeg har hørt han så bra som nettopp i dette bandet. Hans solospill må være noe av det mest kreative vi får nå om dagen av en vibrafonist, og i ensemblespillet er han helt framme på tuppa, hvor han pisker de andre framover sammen med «kompet», med de to racerne Ingebrigt Håker Flaten, som også spiller en nøkkelrolle i Atomic, og Håkon Mjåset Johansen i storform, blir dette en dtor, musikalsk opplevelse.
Håker Flaten og Mjåset Johansen har virkelig funnet hverandre i denne settingen. Håker Flatens bass-spill er omtrent så «unorskt» som det kan bli. Det er tydelig at Håker Flaten har dratt med seg noen erfaringer fra flere år i Austin, Texas, og mye samspill med musikere fra Chicago. Drivende, pågående og ytterst godt spill. Og bak styrer Mjåset Johansen det hele med stålkontroll. Det er nesten uvesentlig hvilken sammenheng han settes inn i, så leverer han fantastisk trommespill. Og denne innspillingen er intet unntak. I motsetning til en del andre, norske trommeslagere som beveger seg inn i den nyere jazzen, og som ofte blir «frijazztrommeslagere», har Mjåset tradisjonen i blodårene, og kombinerer det med det moderne på en fremragende måte.
Og nettopp kombinasjonen Håker Flaten og Mjåset Johansen er det som gjør I.P.A. til et jazzband som går utenpå de fleste andre. Komposisjonene har struktur som var det et band fra 60-tallets sene periode, et landskap som komponistene tydeligvis trives godt i. Men i sjela er disse musikerne i 2023, og trekker 60-tallsjazzen (med blant andre Ornette Coleman) inn i et drivende og moderne landskap som får lytteren til å sitte helt ytterst på stolen og følge med alt hva de foretar seg.
Komposisjonene varierer i intensitet og driv. Og enten det er en form for moderne hardbop eller roligere ballader, er det hele tiden en energi i spillet som gjør dette til en glimrende utgivelse.
Jan Granlie
Atle Nymo (tenor saxophone, contrabass clarinet), Magnus Broo (trumpet), Mattias Ståhl (vibraphone), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (drums)
