Det er stor forskjell på hva slags musikk de relativt unge, fremadstormende musikerne, og særlig jazzvokalistene velger, sammenligner man de skandinaviske landene. I Sverige og Danmark er det, i stor grad, den mer tradisjonelle vokaljazzen som dominerer, med forbilder som Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan, Billie Holiday og andre fra det man kaller jazzens gullalder. Men i Norge satser flertallet på den moderne improvisasjonen som levevei. Dette kommer selvsagt av at man har litt andre og mer moderne forbilder i Norge enn i våre naboland.
Den svenske vokalisten Irma Neumüller skriver musikk med både svenske og engelske tekster, hvor hun gjør en innsats for å gi nytt liv til den tradisjonelle jazzen med sitt personlige preg. De musikalske påvirkningene hos Neumüller ligger trygt hos Carmen McRae, Monica Zetterlund og Stevie Wonder.
Hun ble født i 2001 i Stockholm og begynte sin musikalske reise i den klassiske verden, da hun begynte å spille cello i en alder av fire. Etter tolv år som cellist fikk hun øynene opp for jazzen og dens sangtradisjon. Hun studerte ved Södra Latins videregående skole og gikk to år på Skurups folkehøgskole før hun flyttet til Berlin, hvor hun for tiden studerer jazz. De siste årene som jazzsanger har hun gjort en viss suksess på scener over hele Sverige. Og nå er hun ute med sin debutplate, hvor vi møter henne sammen med pianisten Stefan Wingefors, gitaristen Bo Nygårds, bassisten Albin Halvorsson og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. I tillegg er saksofonisten Fredrik Lindborg med som gjest på noen av låtene.
Musikken vi får servert går fint inn i tradisjonen. Hun synger helt o.k, og i låtene på svensk, er det mye Monica Z i måten hun fraserer på. Hør for eksempel på det lystige «Lördagskväll». Men hun har fremdeles en relativt lang veg å gå, får hun helt «matcher» Zetterlund. Hun skriver også fine komposisjoner, som viser at hennes forhold til jazzhistorien er nær og god. I tillegg har hun alliert seg med mer enn holdbare musikere innenfor denne stilarten. Og spesielt legger man merke til pianospillet, det åpne og fine gitarspillet og, ikke minst, saksofonspillet til Lindborg..
Dette er blitt en fin plate, hvor Neumüller tar oss med inn i vokaljazzhistorien på en svingende måte, slik de gamle «dronningene» gjorde. Hun synger uanstrengt og sikkert, og til og med «scattingen» låter troverdig.Og min favoritt tror jeg må bli sistesporet «Solen har fått nog». Ikke fordi det er siste låten, men fordi denne treffer noe i meg, og låter fester seg som en fin og svingende låt i Monica Zetterlund-tradisjonen.
Jan Granlie
Irma Neumüller (vocals), Stefan Wingefors (piano), Bo Nygårds (guitar), Albin Halvorsson (bass), Johan Löfcrantz Ramsay (drums), Fredrik Lindborg (saxophone)
