Den danske bassisten Jasper Høiby har hatt til i London i mange år. Han begynte å spille kontrabass i Danmark før han flyttet til Storbritannia i 2001 for å studere ved Royal Academy of Music i London, hvor han temmelig raskt kom inn på Londons jazzscene. Tiden ved Royal Academy of Music førte til at han kom med i Loop Collective, hvor han senere samarbeidet med Ivo Neame. Han etablerte seg som bassist på London-scenen, med med musikere som vibrafonisten Jim Hart, saksofonisten Mark Lockheart og vokalisten Julia Biel. Han dannet bandet Phronesis i 2005, og debutalbumet Organic Warfare kom i 2007.
På sin nylig slupne utgivelse Three Elements: Earthness samarbeider han med pianisten Noah Stoneman og trommeslageren Luca Caruso, og platen inneholder komposisjoner av de tre bandmedlemmene, enten sammen eller hver for seg, og det hele er innspilt i SAJE Studios i London i 2023.
Det hele starter med en slags intro, med Høibys korte «Undaunted», en ekspressiv pianolåt på under ett minutt, uten Høiby. Dette lover det beste for resten av platen, for sjelden hører man friskere og tøffere pianospill enn her. Det fortsetter så med Høibys «Earthness», som blir en fin fortsettelse på åpningslåten. Pianospillet er også viktig i denne komposisjonen, og mye av det ekspressive er også tilstede her, selv om det går litt roligere for seg på denne låten. Stoneman fremstår som en pianist med ene foten i den musikalske verden til Django Bates, mens den andre foten befinner seg i nærheten av Esbjörn Svenson. Og med en komposisjon av Høiby, som jeg regner med har lyttet mye til Bates, så blir dette en spennende låt, hvor Høiby «holder fortet» mens de to andre får boltre seg friskt. Høiby har tidligere spilt en del med trommeslageren Anton Eger, og mye av spillet til Caruso ligger og vaker i Egers musikalske landskap.
I den korte «Inceptions» føler jeg at de tar det enda mer ned, selv om det også her er energi nok til å levere strøm til en hel by. Her kommer Høibys tunge bass-spill virkelig til sin rett, og som stabiliserende faktor til de andre to, som man nesten kan høre har lyst til å «kline til», før de går over i «Never Forgotten», hvor jeg føler at Høiby forsøker å holde de to andre litt tilbake i starten, noe han gjør med myndighet på strålende vis. Han legger seg tett på pianospillet, samtidig som han tar små «utflukter» både til høyre og venstre, men hele tiden med full kontroll. Også her fascineres jeg kraftig av det fine pianospillet, fra en musiker jeg overhodet ikke kjente før jeg satte på platen. Etter hvert slipper Høiby litt av kontrollen, og vi får fantastisk pianospill med en drivende trommeslager over Høibys bass som nå lar de andre få full frihet. En strålende låt som virkelig setter denne trioen der de skal være – på øverste hylle. Her får vi også en snev av Keith Jarrett fra Belonging-perioden, noe som ikke akkurat gjør låten noe dårligere. Strålende!
«Liquid Movement» er nok en kort låt som blir en slags intro til den lengre «Her Deepness», som nesten er litt majestetisk i starten, og det nesten så man savner «gryntingen» til Keith Jarrett i samsvar med pianospillet. Men det roer seg, og vi får en helstøpt og flott låt med mange fine krumspring. Her avleverer Høiby en strålende bass-solo, og det eneste jeg har å utsette er at jeg synes han ligger litt for langt bak i lydbildet, Men ikke mer enn at hans utmerkede spill kommer godt fram. Låten byygger seg fint opp, og er kanskje den mest gjennomarbeidede låten på platen. Deretter følger den korte «Virtue Check», hvor Høiby pisker de andre framover, før vi får den fine «Love Song». I denne kjærlighetslåten er kanskje ikke alt en «dans på roser», men det kommer mest av det ekspressive pianospillet til Stoneman. Men det er en flott låt hvor Høiby avleverer en strålende bass-solo under et drivende pianospill, hvor Jarrett igjen lurer i krokene.
Så avslutter de denne utgivelsen med de to korte låtene «Galvanizers» og «Ruminating». «Galvanizers» føles som en slags bonuslåt, hvor de etter en litt dvelende åpning kjører på med fullt «trøkk», men så er den over før den egentlig får ferstet seg. Og avslutningen «Ruminating» er en vakker, liten sak på ett og ett halvt minutt, hvor Stoneman får hente fram sitt mest lyriske spill uten at de andre «blander seg inn».
Dette er blitt en strålende plate fra noe som må være en av de aller beste triioene på de britiske øyer i dag. Stoneman er en glitrende pianist som er teknisk perfekt, og som har en masse kreative ideer hentet fra hans forbilder pluss fra eget hode. Caruso er en drivende god trommeslager som med «snert» i spillet er med på å gjøre trioen til t helhetlig band, mens Høiby ligger der bak med full kontroll og med innspill som passer perfekt der de «stikkes inn». Jeg har fulgt Høiby gjennom flere år, men jeg kan egentlig ikke huske at han har hatt et bedre, mer kreativt og mer spennende band enn det han har på denne utgivelsen. En strålende plate!
Jan Granlie
Jasper Høiby (bass), Noah Stoneman (piano), Luca Caruso (drums)
