Joana Sá er en ung, portugisisk pianist og elektronica-artist som har spilt en viktig rolle i å forme den særegne lydverdenen til en liten, bemerkelsesverdig gruppe klassisk trente, portugisiske, kreative musikere. Dette har man tidligere kunne høre på utgivelsene Almost a Song (2013), Di Lontan (2015) og Turbamulta (2018) – hvor hun samarbeider blant andre med hennes mangeårige samarbeidspartnere Luís José Martins og Eduardo Raon. I 2020 ble utgivelsen Ways of notseeing, hennes duoplate med den greske komponisten-sangerinnen Savina Yannatou, en ubetinget suksess.
Nå er hun tilbake til soloformatet, hvor hun presenterer et verk med, som det heter i presseskrivet, «sjelden uttrykkskraft, som knuser flere dikotomier forankret i våre moderne måter å tenke på: komposisjon versus fremføring, klassisk musikk versus andre sjangre, komposisjon versus improvisasjon, fornuft versus lidenskap, sinn mot kropp, og så videre». Her trekkes det linjer tilbake til de helt store, klassiske komponistene, så faren for at platen vil falle utenfor vært «fagområde» er relativt stor.
Vi får tre deler, og gjennom de gangene jeg har lyttet meg gjennom utgivelsen går det hele tiden opp noen nye lys, som gjør dette til en ytterst spennende pianoplate (med elektronisk pålegg). Hun er en ytterst dyktig og kreativ pianist, og selv om Pedro Costa i plateselskapet sammenligner med de store, klassiske komponistene, så holder jeg en knapp på at dette er en spennende, moderne samtids-/jazzpianist, med utrolig kreative evner man vil ha stor glede av å lytte til, og som skaper en piano-/electronikk-musikk det går lang tid mellom hver gang man hører.
Vi får mye av den spennende og nyere delen av pianohistorien i musikken. Ikke så mye Keith Jarrett, Bill Evans og andre av de jazzpianistene vi kjenner hver akkord til, men mer til et miljø hvor man finner pianister som Terry Riley og hans venner innenfor det minimalistiske. Men Sá er ingen minimalist, kanskje heller tvert imot. Hun bruker bare elementer fra de minimalistiske komponistene som hun fletter inn i sine komposisjoner/improvisasjoner, og som hun lager strålende musikk ut fra, som fascinerer temmelig kraftig.
Hennes historier er tydeligvis mange, og her brettes de ut med stor overbevisning. Det er mye dramatikk i den portugisiske kulturen, og man kan nesten høre at Sá, som de fleste andre portugisere, har et nært forhold til fadoen i musikken, selv om den i uttrykk befinner seg langt unna den vokale tradisjonen i fadoen. Musikken er gjennomgående dramatisk, noe hun bruker elektronikken til å fremheve, samtidig som pianospillet på mange måter blir en slags kontrast til det dramatiske og voldsomme i elektronikken. Og i de sekvensene hvor hun tar musikken helt ned, og hvor både bruken av stillheten sammen med et ytterst melankolsk pianospill, er med på å trekke linjene over i den portugisiske fado-tradisjonen.
Joana Sá var et helt nytt navn for meg med denne utgivelsen. Men får jeg muligheten til å høre henne solo på konsert en gang, gjerne i Lisboa eller innover der, så skal jeg gripe sjansen. For dette er en musiker man skal merke av for i oppsettet over pianister man bare skal høre.
Originalt og ytterst spennende!
Jan Granlie
Joana Sá (piano, electronics, others)
