Den portugisiske trekkspilleren João Barradas regnes som en av de mest anerkjente europerne på instrumentet, som arbeider mellom klassisk musikk, jazz og improvisert musikk. Til tross for sin unge alder, var João Barradas tidenes første klassiske trekkspiller som fremførte solokonserter i noen av de mest prestisjefylte konsertsalene som WienerKonzerthaus, Sage Gasteshead, Festival d’Aix en Provence, Calous Foundation Gulbenkian, Culturgest og han har spilt blant annet i Het Concertgebouw Amsterdam, Elbphilharmonie Hamburg, Kolner.’Auditori Barcelona og Belém Cultural Center og Tribeca Performing Arts Center New York. Innenfor jazzen har han samarbeidet med blant andre Greg Osby, Mark Turner, Peter Evans, Aka Moon, Mike Stern, Rufus Reid og Gil Goldstein. Også lurer jeg på om han ikke også har spilt med den danske (norske) altsaksofonisten Mette Rasmussen?
Når man tenker jazz på trekkspill, så er kanskje noe av det siste man tenker på, den musikken vi her får servert fra en konsert på Festival d’aix en Provence i Frankrike. Innspillingen er gjort den 12. juli 2022, og vi får sju improviserte «strekk», hvor man ofte tenker mye mer orgel enn det tradisjonelle trekkspillet, mens man lytter, i alle fall i lengre sekvenser av albumet.
Denne konserten inneholdt nok adskillig mer «tradisjonell» eller moderne, klassisk musikk enn det vi i første rekke regner som jazz. I starten føles det nesten som en slags programmusikk eller et soundtrack for en sort/hvitt-film fra 30-tallet, hvor stemningene endres med jevne mellomrom, slik at man kan lage sin egen film i hodet. Den andre delen minner meg mer om fri jazzimprovisasjon og noe som kan være en kombinasjon av Pauline Oliveros og Dino Saluzzi. Låten er leken, og spillet er virtuost og lystig og, ikke minst, kreativt. Den går over i det mer minimalistiske, men samtidig drivende tredjesporet, hvor jeg synes han kombinerer den frie improvisasjonen med det klassiske på en fin måte, før vi er over i det dramatiske og tunge som kombineres med strålende improvisasjon som tar tankene til Sør-Amerika og Aztor Piazzolla. Men tidvis med adskillig friere behandling av trekkspillet enn det vi fikk fra Piazzolla. I denne fjerde delen beviser han at han er en mester på «flenga».
I den femte delen får vi en fin improvisasjon som starter forsiktig, men som utvikler seg til en fantastisk improvisasjon, hvor høyre- og vestrehånda nesten lever sine egne liv, men hvor de kommuniserer som var det to musikere som spiller sammen. Her er det den kreative teknikeren som viser seg fram i en ytterst spennende improvisasjon, før han avrunder med en vakker «ballade» som tar oss ut i den varme natten i Portugal med stø retning mot første bar for et ettertenksomt glass portvin, før vi tar kvelden.
João Barradas er en helt fantastisk trekkspiller (eller accordionist er kanskje det man skal kalle de som spiller «flenge» på denne måten). Han er en tekniker av rang, og kreativiteten hans i spillet er strålende. En nydelig, spennende og ytterst interessant konsertplate!
Jan Granlie
João Barradas (accordion)
