Saksofonisten og klarinettisten John Surman, er en av mine absolutte favoritter innenfor den europeiske og britiske jazzen. Han ble først kjent som barytonsaksofonist i Mike Westbrook Band midt på 1960-tallet. Etter hvert begynte han også å spille sopransaksofon og bassklarinett. Og hans første plateinnspilling var med Peter Lemer Quintet i 1966 Han deltok deretter på innspillinger med Mike Westbrook og Graham Collier og bluesrockmusikeren Alexis Corner før han i 1969 utga sin første plate i eget navn, John Surman, på selskapet Deram.
I 1969 startet han The Trio med bassisten Bbarre Phillips og trommeslaageren Stu Martin. Og midt på 1970-tallet kom gruppen S.O.S., en av de første jazz-gruppene som kun bestod av saksofonister (altsaksofonisten Mike Osbourne og tenorsaksofonisten Alan Skidmore). I denne perioden var han også med på flere innspillinger med saksofonisten Ronnie Scott, gitaristen Jhn McLaughlin, orkesterlederen Mike Gibbs, trombonisten Albert Mangelsdorff og pianiisten Chris McGregors Brotherhood of Breath. I 1972 spilte han inn albumet Western Home, som var det første av flere soloalbum hvor han spilte alle instrumenter selv ved hjelp av overdubbing. Her brukte han også synthesizere, som han nylig hadde begynt å eksperimentere med. I 1975 medvirket han på innspillingen av albumet Citadel/Room 315, og dette ble siste gang han samarbeidet med Mike Westbrook. Surman bidro med flere markante soloer på både baryton- og sopransaksofon og på bassklarinett, og albumet blir ansett for være det beste han gjorde sammen med Westbrook.
De siste årene har han komponert flere musikksuiter hvor han spiller sammen med musikere som representerer andre uttrykk enn han selv har vært assosiert med. Eksempler er samspillet med kirkeorgel og kor (Proverbs and Songs, 1996), med strykekvartett (Coruscating, 1999) og med London Brass og Jack DeJohnette (Free and Equal, 2001). Han har i tillegg spilt i trio sammen med den tunisiske oud-musikeren Anouar Brahem og bassisten Dave Holland, oghan har gjort sanger av John Dowland sammen med vokalisten John Potter (In Darkness Let Me Dwell, 1999). Ellers har han samarbeidet mye med blant annet vokalisten Karin Krog, bassisten Miroslav Vitous, storbandlederen Gil Evans, pianisten Paul Bley, gitaristene Terje Rypdal og Johhn Abervormbie og trompeteren Thomasz Stanko.
På hans nye utgivelse Words Unspoken, møter vi han sammen med den britiske gitaristen Rob Luft, den amerikansk/norske vibrafonisten Rob Waring og den norske trommeslageren Thomas Strønen. Vi får 10 komposisjoner av Surman, og alt er innspilt i Rainbow Studios i Oslo i desember 2022.
Og de starter med «Pebble Dance», hvor Surman trakterer sopransaksofonen, i en låt som like gjerne kunne vært gjort av Jan Garbarek, slik vi hørte Garbarek spesielt på 90-tallet. Vibrafon og gitar setter stemningen over Strønens lekende trommespill, får Surman kommer inn på saksofon, og vi får en fin og leken sak hvor sopransaksofonen troner over resten av bandet, i et landskap som ligger tett på Garbarek.Spesielt synes jeg låten går rett inn i Garbareks samarbeid med Shankar fra 90-tallet.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom alle de 10 komposisjonene. Tittelsporet er mer svevende med nydelig barytonsaksofonspill av kapellmesteren. En nydelig ballade, med lyttende og fint komp, og med strålende saksofonspill i front. «Graviola» åpner med Warings vibrafon som Surman legger seg på toppen av med sin bassklarinett. Etter hvert kommer Rob Luft inn og «blander seg inni i» Surmans spill, og man kan nesten høre at han har lyst til å ta over styringen, men legger seg fint til rette sammen med Surman, før han får slippe til med en fin, og litt Pat Mathenisk i tonen og fraseringen. Vakkert og neddempet, før vi får den like vakre og rolige «Flower in Aspic», med mer fint spill fra Luft får vi får nydelig spill fra «sjefen sjøl».
«Precpice» åpner med Strønens trommer. Og her føler jeg bandet har fått temmelig frie tøyler i tolkningen. Surmans nydelige sopransaksofon legger seg sammen med trommene, før Luft legger et fint gitarspill midt mellom Surman og Strønen, og blir en fin kontrast til de to, før Waring kommer inn og vi får enda et godt element inn i helheten. I «Around the Edges» bygges det opp med gitar og vibrafon, før Surman kommer smygende inn og stiller seg i fronten med nydelig og kreativt barytonsaksofonspill, før vi får «Onish Ceilidh», hvor man lett kan forestille seg at bandet befinner seg på en øy nord på de britiske øyer. En låt for de varme dagene på øya med ytterst positive signaler fra musikerne, i en relativt leken og fin låt, hvor alle musikerne bidrar med herlig spill. Legg merke til Strønens løse og fine spill her, og Lufts fine «Methenske» gitarsolo.
I «Belay That» tar de det ned igjen med Warings intro på vibrafon, før Surman kommer inn med et vidunderlig bassklarinettspill. Etter en god stund kommer Luft og Strønen inn, men den nesten himmelske stemningen mellom vibrafon og bassklarinett fortsetter, kun med små bidrag fra gitar og trommer. Usigelig vakkert, og låten vokser og vokser nydelig. Her merker man seg, i tillegg til Surman og Waring, Lufts fine gitarspill, hvor man lett kan høre at det finnes noen Pat Metheny-plater i samlingen til den gode gitaristen. «Bitter Aloe» har litt rock-attitude i seg i Lufts intro, før alt faller nyydelig på plass når alle musikerne er i gang, før de avslutter med «Hawksmoor», en låt som nesten kan være tatt ut av den norske folkemusikken, med Surmans fine og kreative bassklarinett som, sammen med trommene, lager en deilig duo hvor de to kommuniserer nesten på et overjordisk nivå. Luft og Waring kommer etter hvert inn, etter at musikken på sømløs måte har flyttet seg fra den norske folkemusikken og over i et deilig tema hvor den ene musikeren etter den andre, får boltre seg i soliene sine. Warings solo her er eminent over det rytmiske spillet til Surman, før det hele brer seg ut og åpner seg i Luft sin solo. En finurlig og nydelig låt som avrunder denne fine platen med stor overbevisning.
John Surman har med Words Unspoken laget en plate som jeg synes skiller seg litt ut fra det meste annet vi har hørt fra han de senere årene. Musikken passer perfekt inn i ECM-estetikken, og mye kan tyde på at han, med denne utgivelsen, har satt sammen et band som kan ta Surman ut på de lange veiene igjen, og til de beste scenene på jazzfestivalene rundt om. For dette er vakker musikk gjort av fire utsøkte musikere som fullt ut forstår hvor John Surman vil med musikken sin.
Jan Granlie
John Surman (sporano saxophone, baritone saxophone, bass clarinet), Rob Luft (guitar), Rob Waring (vibraphone), Thomas Strønen (drums)
