Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

JOSH COLE

«Kind Mind»
CASSIAR RECORDS

Bassisten Josh Cole kommer opprinnelig fra Vancouver i Canada, og startet October Trio med Dan Gaucher og Evan Arntzen i 2004. I Ärene etter bodde han i hjembyen, hvor han var aktiv i jazzmiljÞet, og spilte inn med Brad Turner, Ron Samworth, George Mcfetridge og mange andre. Senere flyttet han til Toronto i 2010 han har jobbet med en rekke av byens og regionens musikere som Nick Fraser, Lina Allemano, Martha Wainwright, Rufus Wainwright, Anna Mcgarrigle og en rekke andre. I tillegg til Ä gjÞre en rekke konserter, underviste han i digital komposisjon ved Sarah Mclachlan Music Outreach i Vancouver fra 2007-2010, og har undervist privat siden 2002. Josh leder kammerensemblet Kind Mind med altsaksofonisten Karen Ng og vibrafonisten Michael Davidson, og det er disse musikerne hun mÞter pÄ utgivelsen Kind Mind. I tillegg har han invitert med Sandro Perri pÄ electronics og Joe Strutt pÄ field recordings pÄ en lÄt.

Coveret pÄ platen er et landskapsbilde over et flatt landskap med kyr som hovedelement. HÞy og Äpen himmel og et litt mÞrkt inntrykk som (kanskje) kan illustrere de nesten vestlandske vÊrforholdene man ogsÄ opplever pÄ den Canadiske vestkysten. Cirka halvparten av de 11 lÄtene er gjort av Cole, mens de resterende er gjort av trioen i fellesskap. Og de starter vakkert og melankolsk, omtrent som coverbildet, med «the subway», og jeg blir overrasket over hvor fint det lÄter fra de tre med altsaksofon, vibrafon og bass. I andresporet, «talking makes it worse», trer elektronikken inn, og musikken blir friere. Altsaksofonspillet, som naturlig nok ligger i front, er sprelsk og fint, og kan minne om flere av de altsaksofonistene som dukket opp pÄ 90-tallet. Bassen ligger bak og utfordrer, og vibrafonen spiller lekent og fint. Dette andre sporet er laget kollektivt, noe man nesten kan hÞre, siden alle tre musikerne har like mye Ä komme med.

Og slik fortsetter det gjennom de fleste sporene. Tredjesporet «the bar» er en rolig og fin kammermusikalsk sak, hvor Ng plukker fram klarinetten og Davidson marimbaen. Noe som skaper enda et lydbilde, og jeg tenker pĂ„ noe som Jimmy Giuffre kanskje kunne gjort i sine mest frie Ăžyeblikk. Men det er ikke frijazz. Det er kammerjazz av hĂžy kvalitet, og det er bĂ„de originalt og spennende, der de sakte beveger seg framover i rolig tempo. Her synes jeg det skjer mye spennende mellom de tre, og selv om det foregĂ„r stille og rolig, er det mye interessant som skjer. I «a 10 minutes walk from here» hĂžrer vi mennesker som prater i bakgrunnen under noe elektronikk som ikke utvikler seg altfor mye, og blir mest en «pustepause», fĂžr de er over i «inside», hvor vi igjen fĂ„r altsaksofon, vibrafon og bass, hvor vi er tilbake i kammerjazzens balladelandskap. Fint vibrafonspill og fint, og nesten, Charlie Haden sin mĂ„te Ă„ spille bass pĂ„ – tungt, enkelt og fint. Men mer «syngende» enn Haden. Men dette endrer seg i midtpartiet hvor elektronikken igjen kommer smygende, og det hele blir mer som en kollektiv improvisasjon, fĂžr strukturene igjen gripes fatt i og de avrunder med elektronikk og vibrafon pluss menneskestemmer.

«red deer» fortsetter i det balladeaktige og litt melankolske, hvor ingen av musikerne egentlig vil «ta tak» og vise seg fram. Men heller vie seg til det kollektive, noe som fungerer fint, i en kort lÄt, fÞr vi fÄr «expectations», hvor de tre igjen improviserer kollektivt med klarinett, bass og vibrafon. Klarinettspillet her er originalt, jeg tror det er klarinett i starten, fÞr Ng gÄr over pÄ altsaksofonen, som fÄr en rund og fin tone i en relativt fri improvisasjon, som slutter mye tidligere enn jeg hadde hÄpet, for dette lÄter bra.

«daugthers» forsetter i det rolige, og er nok Coles kjÊrlighetserklÊring til sine dÞtre, og fÞyer seg fint inn i det litt melankolske balladelandskapet, fÞr vi fÄr «holding pattern», hvor elektronikken og field recordingene fÄr oss til Ä tenke impro og «ny musikk», og som blir litt stillestÄende for meg.

I «over the bridge» beveger de seg over i det friere igjen, med bassens tunge «meldinger» som et element som fÄr altsaksofonen til Ä spille klagende og fint, fÞr de avslutter med «tired», hvor alt gÄr stille og rolig for seg i en fin improvisasjon, hvor de tre fungerer fint sammen i en relativt kort og fin sekvens..

Dette er blitt en, i hovedsak, neddempet kammerjazz-innspilling, hvor det hele veien hÞres ut som de tre snakker vennlig sammen uten at noen trenger Ä heve rÞsten. Det kan kanskje virke litt kjedelig, men jeg synes de fÄr uttrykt mye fint i lÞpet av disse samtalene, og jeg fÞler at skuldrene senkes, samtidig som jeg befinner meg ytterst pÄ stolen for Ä fÄ med meg alle detaljene i samspillet og den kollektiv improvisasjonen. Kanskje hadde det ikke vÊrt nÞdvendig med de sporene hvor elektronikken dominerer, men for variasjonen og helhetens skyld, fungerer det fint. En original og fin oppdatering av Jimmy Guiffre sin kammerjazz, kanskje?

Jan Granlie

Karen Ng (alto saxophone, clarinet, synthesizer), Michael Davidson (vibraphone, marimba, pedals), Josh Cole (bass, sampler/field recordings, pedals, synthesizer), Sandro Perri (electronics), Joe Strutt (field recordings) Â