Den amerikanske saksofonisten Joshua Redman er det man i Norge kaller «norgesvenn». Han har vært i landet en rekke ganger, og spilt med både Ola Kvernberg og Trondheim jazzorkester. Han er sønn av den legendariske saksofonisten Dewey Redman, og må regnes som kanskje den av «jazzsønnene» som har hatt størst suksess som jazzmusiker. Han har utgitt ei røys med plater, og where are we er hans første på Blue Note Records.
Det som i første rekke skiller denne utgivelsen fra hans tidligere, er at han har plukket låter fra et stort spenn av komponister, ikke kun innenfor jazzen, men mest innenfor andre musikkstiler, så som Woody Guthrie, Bruce Springsteen, Sufjan Stevens og Jimmy Webb i tillegg til Count Basie, John Coltrane, Charles Ives og Richard Rodgers. I tillegg har han involvert vokalisten (og gitaristen) Gabrielle Cavassa i prosjektet, sammen med pianisten Aaron Parks, bassisten Joe Sanders og trommeslageren Brian Blade. Men ikke nok med det. Han har også invitert med gjester, nemlig gitaristene Peter Bernstein og Kurt Rosenwinkel, trompeteren Nicholas Payton og vibrafonisten Joel Ross. De fleste musikere som har mer eller mindre fast tilhold i stallen til plateselskapet Blue Note. Så før jeg satte på platen første gang, var jeg litt skeptisk på om dette ble en god Redman-utgivelse eller om det skulle ende opp som et sammensatt og tilrettelagt prosjekt bestemt av Blue Note-ledelsen.
Og det hele starter slik det skal, med Redmans tenorsaksofon i Woody Guthries «After Minneapolis (face toward mo(u)rning)», før Gabrielle Cavassa kommer inn med fin vokal over Parks enkle pianospill. Så kommer bas sog trommer inn, og Redman er på plass med en flott solo. Her har de klart å gjøre Guthrie til jazz av høy klasse, og Cavassas vokal fungerer perfekt inn i sammenhengen med sin stemme som passer perfekt. Og herfra og ut er dette en ytterst fin plate. Guthrie går (naturlig) over i Bruce Springsteens «Streets Of Philadelphia». Dette er en låt Springsteen skrev til filmen Philadelphia (med Tom Hanks i hovedrollen), og sannelig får de ikke gjort jazz ut av denne også. Her har en av gitaristene en viktig rolle, jeg tror det er Rosenwinkel, men det er, i første rekke, Cavassas vokal og Redmans saksofon som gjør låta, sammen med et solid spillende komp.
«Chicago Blues» er gjort av Count Basie, Jimmy Rushing og Sufjan Stevens(!). Og, merkelig nok, nærmer de seg her den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen mye mer enn Basies typiske storband-sound. Nok en gang fint spill av bandet og Redmans solo er fremragende. Her dukker også Ross opp med en fin vibrafonsolo, før vi får «Baltimore» som er laget av Gabriele Kahane med Redman i storform, og hvor han avleverer en strålende solo i front.
Jimmy Webbs klassiker «By The Time I Get To Phoenix» kommer i en fin versjon med Cavassas litt «slepne» vokal og Redman i front på en utmerket måte. Her hadde jeg kanskje ønsket meg mer engasjement fra resten av bandet, men med de to i front låter det fint. Så gjør de like godt den gamle «traveren» «Do You Know What It Means To Miss New Orleans», og vi forstår tittelen where are we, for her har alle komposisjonene forbindelse med steder og byer i USA, og blir en slags hyllest til dette skrøpelige og vanstyrte landet vi har boikottet helt siden Reagan styrte «butikken». Versjonen vi får her er akkurat passe «slepen» til å havne innenfor, og fremføres et godt stykke unna de dixieland-versjonene man ofte får av låta. Fremragende vokal av Cavassa, som virkelig setter sitt preg på låten (og platen). Litt mer Billie Holiday enn tradjazz, som løfter låta til noe eget, men allikevel befinner de seg i New Orleans på grunn av Paytons trompet.
Så følger Lorenz Hart og Richard Rodgers «Manhattan» – en låt som i uminnelige tider har vært en del av ‘The American Songbook’ og som ble brukt i musikalen Any Old Place with You på 20-tallet. Her spiller Bernsteins gitar en viktig rolle, og låta fremføres så nært originalen det nesten er mulig. Så følger «My Heart In San Francisco (Holiday)», skrevet av George C. Cory og Douglass Cross (på nettet står det at Thelonious Monk også har en finger med i spillet her, men det tviler jeg på). Også en gammel traver, som bandet gjør relativt «rett fram» med Cavassa og Redman i front, før vi får Charles Ives og James Sinclairs «That’s New England», en klassiker i balladeformatet jeg ikke kjenner så godt fra før, men som her får en fin innpakning.
Så kjenner vi oss bedre igjen, siden vi får John Coltranes «Alabama (intro)». Riktignok på kun 17 sekunder, men det kommer mer etter hvert. Deretter går de over i Frank S. Perkins og Mitchell Parish sin «Stars Fell On Alabama», som et slags mellomspill, mens de ennå er i Alabama, før vi får en strålende versjon av Coltranes «Alabama», som vi kjenner fra albumet Live At Birdland fra 1964, med den klassiske Coltrane-kvartetten med McCoy Tyner, Jimmy Garrison og Elvin Jones. Her synes jeg kanskje kvartetten legger seg litt for tett på Coltrane-kvartetten. Men det er strålende spill, særlig fra Redman, som ligger tett på Coltranes måte å frasere på. Dette er en av Coltranes fineste komposisjoner, som i hans kvartett nærmest satte en ny standard for ballade-spill, så det er modig å begi seg ut på denne, særlig når de legger seg såpass tett på originalen. Men det er strålende fremført. Blade er den reneste Elvin Jones der bak og Parks ligger ikke så veldig langt unna Tyner. Og bass-spillet er strålende under Redmans fine tenorsaksofonspill.
Så avslutter de denne rundreisen i Sambandsstatene med Harold Adamson og Jimmy McHughs tittelspor «Where Are We?» her med spørsmålstegn. Her åpner det hele med Cavassas vokal og akustiske gitar, som de andre henger seg på, og vi får en nydelig ballade som tar oss inn for landing på en eller annen flyplass med gode forbindelser til Europa.
Og hvis Redman og hans mannskap lurer på hvor de er til enhver tid, så skal de ikke tenke så mye på det. For oss som har sluttet med besøk i landet, klarer vi oss mer enn godt nok med de 13 låtene vi får fra den amerikanske sangboken på denne platen. Og om reiselysten plutselig skulle melde seg, og lysten til å reise over «dammen» blir i overkant stor, er det bare å sette på denne plata, så er vi der på null-komma-null. Billigere er det også, så kan vi ha god samvittighet i lang tid for at vi også denne gangen motsto fristelsen om en tur.
Jeg er relativt sikker på at denne konstellasjonen kommer til å dukke opp på en rekke europeiske jazzfestivaler i 2024, så det er vel bare å sette seg rolig tilbake og vente til de dukker opp på en festival du allerede har krysset av i almanakken for i år.
Jan Granlie
Joshua Redman (tenor saxophone), Gabrielle Cavassa (vocal, guitar), Aaron Parks (piano), Joe Sanders (bass), Brian Blade (drums), Peter Bernstein (guitar), Kurt Rosenwinkel (guitar), Nicholas Payton (trumpet), Joel Ross (vibraphone)
