Årdølingen Karl Seglem har opp gjennom årene produsert en rekke spennende plater og prosjekter. Alt fra Isglem (duo med perkusjonisten Terje Isungset), via eksperimenter med folkemusikk og drivende bestillingsverk og poesisamlinger til denne dobbelt-LPen som ble lansert med slippkonsert i går, og som nå skal erobre verden (i alle fall den norske delen av verden).
Og Mytevegar har kanskje også blitt den mest helhetlige samlingen fra Seglems hånd. For her føler jeg han har samlet all sin kreativitet, spilleglede, skrivekyndighet og energi inn på to LPer som virkelig gir oss et slags totalbilde på hvor han vil med kunsten sin.
I samarbeid med produsenten Alf Magne Hillestad har han, gjennom om lag fem år, utviklet musikken fram mot lanseringen av dette konseptverket. De to platene er innspilt på såpass ulike steder som Oslo, Tolga, Flåm, Feldafing i Tyskland, Svenkerud, Palmenhaus i Tyskland og stedet hvor Seglem har sine røtter, Årdalstangen. Musikken er en videreføring av de tidligere prosjektene Som spor, Nunatak, Tolgabukk og Verdsarv. Det handler om miljøvern og klima, om tap av natur, om den skrøpelige tilstanden til kloden vi vandrer rundt på og hvordan vi behandler naturen rundt oss.
Dette har stått sentralt i Seglems musikalske og, ikke minst, poetiske verden i lang tid, og han er virkelig bekymret for hvor dette skal ende. Han har de senere årene reist land og strand rundt med en rekke forskjellige musikere, og nå har han, endelig, samlet dette stoffet på disse to platene, som nesten bør bli presentert i alle relevante fora, helt fram til noen tar grep og raseringen av kloden stopper.
Vi får 14 komposisjoner, hvor en rekke musikalske venner medvirker. Og selv får vi høre Seglem på tenorsaksofon, bukkehorn og vokal (resitasjon). Tekstene fokuserer på Seglems bekymringer og frykt som skinner godt gjennom hele veien, men kanskje spesielt i «Julidikt, djup redsle, djup ro».
Fra mitt ståsted, hvor jeg kan skue mot fjellformasjonene rundt Voss, mens de dystre nyhetene fyller fjernsynsskjermen, føler jeg meg 100% enig med Seglem i hans bekymringer. Men i forhold til meg, og de fleste andre, klarer Seglem, sammen med et utmerket lag av musikere, å formidle bekymringene på en fremragende og troverdig måte.
Dette er blitt et av de viktigste og fremtidsrettede album til nå i Norgeshistorien. Seglem har satt en viktig pekefinger på en bekymring som bør treffe politikere, forurensere og andre, som driter i naturen for egen vinning. Her må det handles fort som fy, så kan vi håpe at folk tar til fornuften før det er for sent. Og en av tingene man kan gjøre for å vekke «folk flest», er å få dem til å lytte på denne utmerkede samlingen av «protestlåter» fremført med kunnskap og et håp om en bedre verden.
Jan Granlie
Karl Seglem (tenor saxophone, goat horn, voice), Erlend Viken (fiddles, kalimba), Eirik Dørsdal (trumpet), Ardhi Engl (flutes, tubes, strings, electronics), Bendik Smedaasgjelten Qvam (goat horn), Saleh Mohoud (kanun, voice), Andreas Vold Löwe (piano, keyboards), Lars Jakob Rudjord (keyboards), Andreas Ulvo (Fender rhodes), Hallvard Gaardsløs (bass, voice), Kåre Opheim (drums, percussion), Alf Magne Hillestad (drums, percussion, electronics), Roger Morland (bass), Ellen Brekken (bass), Jørn Errik Ahlsen Alkanger (guitar), Henrik Bergersen (guitar), Kjetil Thorbjørnsen (guitar), Kasper Dyve (guitar), Stein Villa (drones zither, harp), Ragnhiild Knutsen (viola), Jorunn Barane (voice)
