Den Brooklyn-baserte bassisten og komponisten Kenneth Jimenez, kommer opprinnelig fra Costa Rica. På hans plate Sonnet to Silence på det ytterst kreative, finske selskapet We Jazz Recordsfår vi sju komposisjoner av Jimenez hvor han samarbeider med pianisten Angelica Sanchez, trommeslageren Gerald Cleaver og saksofonisten Hery Paz.
«Siden jeg var liten har jeg hatt denne tilbakevendende drømmen om å løpe mot kanten av et fjell og plutselig oppdage meg selv å fly ned til dalen, og føle meg vektløs og fryktløs», sier Jimenez. «Denne plata er materialiseringen av den drømmen. De kompromissløse stemmene i bandet og vårt felles ønske om å utforske det ukjente gjør at denne musikken lever og puster. Det føles at mulighetene blir uendelige når man skaper med disse mesterimprovisatorene, hvor det viktigste er å ta det første hoppet ned i avgrunnen».
Ut fra hva Jimenez selv sier om prosjektet, vil jeg nesten hevde at jeg har hørt mye musikk som nærmer seg avgrunnen adskillig sterkere enn det vi får høre her. For musikken er relativt konvensjonell, og i et (litt) typisk Brooklyn-landskap, hvor de fire musikerne avleverer fint samspill g noen interessante solier, hvor alt er strålende gjennomført og fint, men hvor jeg kanskje hadde ønsket enda mer frittgående musikk.
De fire musikerne leverer strålende spill, med noen ekstra plusspoeng til Jimenez sitt bass-spill, Sanchez sitt pågående pianospill og, ikke minst Cleavers strålende trommespill.
I førstelåta, «doz tazas», utmerker tenorsaksofonisten Hery Paz seg med en utmerket solo. Det samme gjør Sanchez og, ikke minst, Jimenez selv. Komposisjonen til kapellmesteren (som har skrevet alle de sju låtene), er akkurat slik vi forestiller oss at jazz fra New York skal være. Det rusler fint av gårde, og alle musikerne leverer på høyt nivå, og garantert akkurat slik Jimenez ville ha det.
«barrio sur», er kanskje litt mer komplisert, og jeg kan godt forestille meg at de beveger seg litt ut mot kanten av stupet, men det aldri noen fare for at noen av musikerne skal falle utenfor. Fint spill fra Paz i et relativt innfløkt tema, som de tar på strak arm. Jeg har aldri tidligere merket meg saksofonisten Hery Paz, men det han leverer her frister absolutt til et gjenhør eller ti. For dette er kreativt tenorsaksofonspill på høyt nivå, med John Coltrane, David Murray og et dusin andre, ett eller annet sted i bakhodet, over et hardt arbeidende komp. Og bass-soloen kunne nesten vært gjort av Ingebrigt Håker Flaten i intensitet og energi. Deretter får vi «el patio», som åpner med tøft bass-spill før tenorsaksofonen kommer inn og har en spennende konversersasjon med bassen. Og bak styrer Sanchez det hele og tar bandet over i et fint Coltrane-landskap.
I «dia laboral» plukker Paz fram fløyta, og vi får en nesten fuglekvitrende åpning, før de andre kommer inn med kommentarer til fuglekvitret. Jeg har aldri vært noen bladfan av fløytespill i jazzen, og jeg tror, dessverre ikke Paz klarer å overbevise meg i denne låta. Men det låter fint, og etter hvert som låta «setter seg», med Sanchez sitt fine pianospill og Cleavers trommespill, så vokser låta betraktelig. Og Sanchez sin ettertenksomme og fine pianosolo er nesten verdt hele plateprisen alene. Jeg fornemmer en del McCoy Tyner i det kraftfulle spillet, før vi igjen får mer fløytespill, som jeg føler er litt ufokusert, før vi får den drivendes «mr. Shipping», med «walking bass» og et flott trommedriv i bakgrunnen. Her bygger Paz opp en fin tenorsaksofonsolo, og driver spillet framover på en fremragende måte. Igjen føler jeg McCoy Tyner i Sanchez sitt pianospill, og hennes solo er fremragende, kreativ og grådig tøff.
Så følger «ojo de buey», som følger de fleste av de andre låtene helt til døra, med mye fin improvisasjon fra hele gjengen, og her improviseres det såpass tett, at man (nesten) får problemer med å skille musikerne fra hverandre. Og det er fire musikere som opererer helt framme på tåspissene, før Sanchez tar det hele ned helt mot slutten, før vi får avslutningen, «cañaveral en iiamas», som starter utforskende, men med Jimenez sin bass som den som styrer i hvilken retning musikken skal ta. Og alle musikerne lar seg styre på en fin måte. Og spesielt legger man merke til Sanchez sitt fine pianospill og Paz sitt lydhøre tenorsaksofonspill.
Dette er blitt en fin utgivelse med kreativ musikk fra Brooklyn, som viser at det foregår uendelig mye spennende i bydelen. Og her har Jinenez fått med seg noen av de mest spennende musikerne i nabolaget på å lage en ytterst spennende plate med bassistens musikk.
Jan Granlie
Kenneth Jimenez (bass), Angelica Sanchez (piano), Hery Paz (tenor saxophone, flute), Gerald Cleaver (drums)
