Kevin Sun er en tenorsaksofonist og komponist bosatt i New York City. Musikken hans har blitt kalt «… intens, harmonisk virtuos og komposisjonsmessig kompleks» i DownBeat, og han har gitt ut fire album til dags dato – senest <3 BIRD i august 2021, som havnet blant Boston Globes 60 beste album detåret. Sun har også spilt inn fire album med ensemblene Mute, Earprint og Great On Paper, og han har dukket opp på innspillinger ledet av Jacob Garchik, Dana Saul og Xiongguan Zhang.I tillegg til å spille rundt om i USA, har han spilt mye i Kina, og har fungert som kunstnerisk leder for Blue Note China Jazz Orchestra.
På sin nye plate, som til og med er et dobbeltalbum, får vi høre han i suite-lignende avdelinger, hvor han samarbeider med trompeteren Adam O’Farrill, pianisten Dana Soul, bassistene Walter Stinson og Simon Willson og trommeslagerne Matt Honor og Dayeon Seok. De to første suiten får vi på den første CDen, mens den tredje fyller hele andreCDen.
De starter med «from All This Stillness» og komposisjonen «Frozen in Profile», som jeg føler er temmelig nøye nedskrevet, og føles litt «bundet» og mye basert på pianospillet til Soul. Litt friere blir det i «Interior Choruses». Men også her åpner det med piano, før vi får et brudd og Sun «tar løs» på tenorsaksofonen.
Og slik fortsetter det med mye fint spill fra Soul, som kanskje har den viktigste rollen i denne første suiten. Som er delt inn i sju deler. Soul er også den musikeren på denne første plata som utmerkker seg mest, og som leverer det mest spennende spillet. Og når hun slipper til med solier, så vokser hele innspillingen drastisk. Sun gjør noen fine solier, men ikke på langt nær like kreativt og spennende som Soul.
Men etter hvert synes jeg det skjer litt for lite spennende blant musikerne. Jo da, pianospillet er spennende, men der det ikke er solier, gjentas elementene litt for ofte, og kompet «er der bare», uten at de er «frampå» og utvikler musikken i noen retning.
I den andre suiten, «Eponymous Cycle» fortsetter de egentlig litt i samme landskapet, selv om lydbildet utvides litt ved at trompeten til Adam O’Farrill kommer inn. Men det er ikke nok for at jeg skal bli altfor opphengt i musikken. Jeg har ingenting imot at musikk er komponert. Men da må komposisjonene være spennende, noe jeg ikke føler de er her. Dessverre.
For det er tydelig at vi har med dyktige musikere å gjøre. Men jeg føler ikke de får ut hele potensialet på disse to platene. Musikken blir aldri «fri», men «låses» litt for mye til komposisjonene. Jeg tror platene hadde tjent på at komposisjonene var mindre komplekse og at de dyktige musikerne fikk mer frihet til å improvisere mer, i stedet for å drive med nitidig notelesing og telling av takter.
Jan Granlie
Kevin Sun (tenor saxophone), Adam O’Farrill (trumpet), Dana Soul (piano), Walter Stinson (bass), Simón Willson (bass), Matt Honor (drums), Dayeon Seok (drums)
