Krise er et avantgardistisk band med base i Trondheim som, ifølge pressemeldingen driver med «utforskning av lyd og musikalske grenser». Bandet blir ledet av gitaristen Kristian Enkerud Lien, og med seg gjennom denne krisa har han trombonisten Emil Bø, trommeslageren Bjørn André Syverinsen og Anna Ueland på synth og MS20. De forteller selv at «ensemblet begir seg inn i nye territorier ved å blande kun intonasjon, mikrotonalitet, rockeklubbvibber og norsk folkemusikk på en innovativ måte, noe som resulterer i en fascinerende og engasjerende lytteopplevelse. Gjennom eksperimentering med ideer fra Ben Johnston, Harry Partch og Eivind Groven, har de som mål å fremme en mer kompleks, men likevel fengslende musikalsk reise».
Jeg velger å kalle utgivelsen for en EP, siden vi får seks låter, hvor det lengste sporet er åpningen «Diapuls/fluxus» som klokkes inn på 7:56. Bandet sier selv at dette er en plate med seks deler og åpningssporet fungerer som en introduksjon, og presenterer fire akkorder, hver med spesifikke stemminger der stemmeføringen og hvor melodien forblir den samme, vokser eller visner til en seksjon der instrumentenes individualitet smelter sammen til et landskap av sinus.
Og allerede fra start oppdager vi at dette er et prosjekt hvor det enkle kombineres med det utfordrende, og hvor lyttingen som foregår mellom musikerne er viktig. Instrumenteringen med trombone, synth, gitarer og trommer er utfordrende, og allerede i åpningssporet synes jeg det fungerer fint. De fire utforsker lydene som skapes i de fire instrumentene og legger seg tett på hverandre i et eksperimenterende, men samtidig melodisk landskap.
De tre låtene eller improvisasjonene på hver side av platen, går sømløst i hverandre, slik at hver side på EPen nesten kan betraktes som et eget verk. Andredelen, «Nekrotek» skildrer, i følge musikerne, «en septimal dødsklubb» med tett improvisasjon over akkorder, som går over i en sekvens med fint og spennende trombonespill, mens «Der ergeh stig og olieh flyg» delvis er et solostykke for båndløs akustisk gitar og dels en fri improvisasjon akkompagnert av en kassettspiller.
Her dukker en rekke akustiske gitarister fra 90-tallet opp i bakhodet, og selv om dette er relativt «fritt», dukker en gitarist som Ralph Towner på en merkelig måte opp i bakhodet. Men også flere av de andre mer frittgående gitaristene som opptar noen meter i platehyllene dukker umiskjennelig opp langt der bak. Mot slutten dukker både Bø sin trombone og synthene opp, og Bø får virkelig bevist hvilken eminent og kreativ trombonist han er.
Platen snus og vi får «161182038», som ifølge musikerne, er en dekonstruert og rekonstruert gangar, en norsk folkedans. Her får vi en låt selv drevne folkedansere vil h problemer med å følge, selv om det rytmiske er ganske fast. Men siden undertegnede ikke akkurat kan regnes som en som med letthet kan «tråkke trinn» til en norsk gangar, så vet jeg jo ikke. Kan hende er dette midt i blinken for ekspertene. Men låten er fin. Den svinger fint med stødig gitar og trommer, med pålegg av synthlyder, og med trombonen i en slags front.
«Den der, red, ned» er et solostykke for en selvbygd intonasjonsgitar, hvor Derek Bailey og John Russell dukker opp i bakhodet. Og denne går over som går over i en synthavslutning som kan minne om sekkepipe eller trekkspill.
Denne går sømløst over i avslutningen, den korte, «Vurg», med en melodi med fint groove i trommenes, om bringer tankene inn på den norske folkemusikken, men med adskillig mer frittgående spill, hvor trombonen legger seg på toppen.
Dette er blitt en spennende plate med fire av Norges mest spennende, unge musikere, som ikke gjør ett eneste forsøk på å låte som «alle andre», men går sine egne veier. Riktignok med inspirasjoner fra andre, frittgående legender innenfor jazzen, men med en godt blikk på den tradisjonelle, norske folkemusikken, som gjør dette til en ytterst spennende og interessant utgivelse.
Jan Granlie
Emil Bø (trombone), Kristian Enkerud Lien (refretted guitar, fretless guitar, lap steel), Bjørn André Syverinsen (drums), Anna Ueland (synthesizer, MS20)
