Man tror at på Sørlandet i Norge er det meste «fryd og gammen», selv om man fra tid til annen også her har kriminalitet som opprører landet. For lenge siden levde en sagnomsust skikkelse i bygda Tovdal, som i dag tilhører Åmli kommune på Sørlandet, som ble kalt Kjempe-Jo – som gikk for å være en legendarisk stordanser og slåsskjempe. Han var kjent for å ha beseiret bjørner med øks og at han hadde en bemerkelsesverdig evne til å gå mer på hendene enn på føttene. Nå har pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord forsket i slektshistorien, og funnet ut at Kjempe-Jo var hans tippoldefar. Og det må det jo lages musikk av. Derfor har han skapt en musikalsk verden inspirert av historiene om tippoldefaren. Her blander han nordisk jazz med moderne klassisk musikk og folkemusikk, til et melodisk, groovy og vakkert instrumentalt lydlandskap som fanger lyden av Agders urgamle skoger hvor vi finner hans tippoldefar i sentrum av begivenhetene.
Nesten så langt sør du kan komme i Norge, lager Lars Jakob Rudjord sin instrumentalmusikk som sannsynligvis tar deg med til steder du aldri har vært før. Bak sine pianoer, orgler, synthesizere og gamle vintage-keyboards lager han melodiske, meditative, personlige, trøstende og ofte naturinspirerte låter som har berørt lyttere over hele verden. Han har etablert sin «egen lyd» i den moderne klassiske musikkverden, og låtene hans er like mye inspirert av klassisk musikk og nordisk jazz, som av norsk folkemusikk og nordisk folklore. Han har gitt ut en rekke album, som Clockwork (2013), Indiepiano (2016), Let Tomorrow Be Better (2020) og musikken til TV-produksjonen Therese – jenta som forsvant (2020). Ved siden av solokarrieren har han også jobbet som medmusikant med noen av de fremste norske musikerne innen ulike sjangre, som Ingvild Koksvik, Karl Seglem og Moddi.
Med seg på denne «konsept»-platen har han Johanne Flottorp på hardingfele og vokal på en låt, Katrine Schiøtt på cello og Jakop Janssønn på trommer, og selv spiller han piano og keyboards, og ja, dette er blitt en fin reise i det sørlandske landskapet, selv om jeg kanskje ikke får de altfor store assosiasjoner til Kjempe-Jo sine bravader som slåsskjempe eller stordanser. Musikken kunne like gjerne handlet om noe helt annet, kanskje. Men at musikken gjenspeiler følelsen av å være på Sørlandet, helst ute ved kysten noen sommerdager, dukker allerede fra start, i åpningslåten «Tovdal» opp i synsfeltet. Dette er en lyrisk, bølgende og deilig låt som fungerer utmerket som åpning på platen.
Deretter får vi «Rolig folk», som åpner som en folkemelodi, men som «roer» seg etter hvert, med fint cellospill. Her beveger musikken seg, etter hvert, mer inn i det nordiske jazzlandskapet, og er en komposisjon som skaper litt forventning om at noen dramatisk vil skje, på grunn av oppbyggingen av låten, hvor vi kan ane stordanseren Kjempe-Jo.
«Great Great Grandfathersong» er en fin hyllest den delen av slekta platen handler om. Dette er en fin komposisjomn, som jeg vil tvile sterkt på om Kjempe-Jo ville yppet til slåsskamp om han hadde hørt. En fin jazzlåt i den nordiske, og særlig norske tradisjonen, hvor det litt funky spillet, kan minne litt om noe fra Esbjörn Svensson Trio. Fint og pågående trommespill, som er mikset akkurat passe framme i lydbildet. Også her dukker landskapet fra Sørlandet opp i bakhodet, med skjærgård, mer åser enn fjell og mye skog.
Så avsluttes første siden av denne Lpen med «Two Weddings And Two Funerals», en slags hymne til livet (og døden). Med fint pianospill i front, og som kunne vært en norsk vise, skrevet av for eksempel Ketil Bjørnstad.
B-siden åpner med «Dance Battle», og nå begynner det å dra seg til, og vi kan se for oss Kjempe-Jo som overtar dansegulvet sammen med en lystig budeie som mer enn gjerne lar seg forføre av stordanseren. Men det ligger hele tiden et melankolsk skjær over musikken i spillet til strykerne. Vi får en følelse av at Kjempe-Jo setter seg i såpass respekt, at de andre danseglade herrene i lokalet med sinte blikk, ikke tør å utfordre stordanseren, før vi får «Margit», som muligens er den han danset med denne kvelden, og som han nå møter i andre og roligere omgivelser. Dette er en fin ballade, som enten er en kjærlighetserklæring eller et tap av en Kjempe-Jo ville ha valgt.
«Giant Echoes», viser, kanskje Kjempe-Jo i «tenkeboksen» etter det eventuelle tapet av Margit. Men dette blir historier jeg kun danner meg i mitt enkle hode. Og som mange andre, vet jeg hvordan det er å «få foten» av den man setter aller mest pris på, og hvordan det påvirker dagliglivet. Men her er det håp i bakgrunnen, og Rudjord har laget en nydelig låt, hvor vi får fin, ordløs vokal av Johanne Flottorp i den beste folkesangtradisjonen. Og her kommer hardingfele-spillet hennes også godt til sin rett, før de avslutter med «Kjempe-Jo Recomposed», som er den naturlige avslutningen på historien. En litt vemodig og fin komposisjon med fint cellospill. Og mot slutten får vi en optimistisk stemning som ligger godt over i folkemusikktradisjonen, og som gir håp for livet og fremtiden, både for Kjempe-Jo og oss andre.
Musikken ligger litt i landskapet vi kjenner fra flere nordiske pianister, men med fokus på den sørlandske naturen. Men allikevel har Rudjords komposisjoner, arrangementer og spill noe personlig over seg som fascinerer. Han er en utmerket pianist, og med trommene langt framme i lydbildet, får vi en, til tider, drivende og god musikk. Men jeg savner å få vite mer om Kjempe-Jo. Kanskje helst i form av en kvinnelig fortellerstemme, som kunne fortalt historien med gode sangtekster til de fine låtene som nesten roper etter en vokalist. Men om du sjekker ut videoen under, kan du høre Rudjord fortelle historien om «legenden», noe man kanskje skulle ha gjort før man lyttet på platen, hvis man absolutt vi ha historien fortalt. Eller man kan lytte til den fine musikken, og skape seg sine egne bilder. Men det er blitt en fin instrumentalplate, med en utmerket pianist og komponist, og gode medmusikanter.
Jan Granlie
Lars Jakob Rudjord (piano, keyboards), Johanne Flottorp (hardanger fiddle, vocals), Katrine Schiøtt (cello), Jakop Janssønn (drums)
