Pianisten Liv Andrea Hauge er en av de unge jazzpianistene i Norge som har blitt mest trukket fram i lyset den senere tiden. Hun kommer fra Nord-Norge, men er for tiden bosatt i Oslo. Hun har en bachelorgrad i jazzpiano fra Norges musikkhøgskole, med fordypning i jazzkomposisjon. For en stund siden kom hun med «verket» «Hva nå, Ekko?» på Odin Records, en plate jeg var en smule skeptisk til.
Nå er hun ute med sin trio, bestående av Georgia Wartel Collins på bass og August Glännestrand på trommer. Sju av de åtte komposisjonene er laget av Hauge, mens det sjette sporet, «Du och jag, baby» er en sak de har gjort sammen.
Og jeg føler at vi på denne utgivelsen møter en helt annen Hauge enn på den foregående. Her får vi en samling lyriske og fine komposisjoner, som de fleste har den typisk skandinaviske pianotrio-stemningen, vi har blitt så vant til. Og det starter med «Det vokser ville blomster på månen», som ligger tett på mye av det vi har hørt fra blant annet Espen Eriksen Trio de senere årene. Og slik synes jeg de også fortsetter utover platen. «Gullregn» og «Vår» er litt friere i utformingen, hvor Glännestrand bidrar med annerledes trommespill i starten. Men deretter går musikken inn i et lyrisk og vakkert landskap som kler de tre musikerne godt. Dette kunne gjerne vært noe Jan Johansson kunne gjort, eller Esbjörn Svensson Trio, eller mange av de norske pianotrioene av i dag. Men her
«Asta» er litt mer optimistisk i formen, men fremdeles foregår det meste i moll, med en liten twist av Thelonious Monk innimellom, før vi får «Fri flyt» som flyter fint og vakkert framover som en litt doven elv før den renner ut i sjøen. «Du och jag, baby» starter med friskt trommespill med litt innslag av bass, og vi er plutselig i et litt annet og mer eksperimentelt landskap, noe som er godt, for jeg var litt redd for at alt skulle oppholde seg i det ytterst melankolske, før vi får «Istid», en original pianolåt, også mollstemt, men med litt flere optimistiske elementer enn de foregående.
Så avslutter de denne utgivelsen med «Ødemarka» med en eksperimenterende start som lover godt. Det virker nesten som om bass og trommer vil «sprite» opp musikken en smule, men her er det Hauge som er sjefen, så hun fortsetter med sitt vakre, lyriske spill. Og det skaper en fin kontrast mellom bass og piano, som er spennende. En relativt kort og vakker avslutning, på en melankolsk utgivelse hvor jeg føler de sorte tangentene er mer brukt enn de hvite, og hvor det melankolske har fått en fin kontrast særlig i bass-spillet.
Jeg synes Liv Andrea Hauge har laget et knippe vakre, melankolske melodier som fremføres på en fin måte. Kanskje kunne jeg tenkt meg litt med «hvite tangenter» i låtene, men for en melankoliker er dette som balsam for sjelen. Og neste gang jeg skal ta meg umaken med å lage en bedre middag med god vin til en jeg setter pris på, så tror jeg denne utgivelsen vil passe perfekt (så kan vi spise uten altfor mye prat), for denne platen, som alle andre riktig gode plater, krever at man er tause og lyttende.
Jan Granlie
Liv Andrea Hauge (piano), Georgia Wartel Collins (bass), August Glännestrand (drums)
