Den italienske cellisten Luca Tilli studerte cello med maestro Michele Chiapperino.Etter erfaringer med ulike orkestre førte konsertvirksomheten og studiet innen samtidsmusikk og improvisasjon til at han samarbeidet med den amerikanske cellisten Tristan Honsinger (R.I.P.).Siden 2005 har aktiviteten hans vært konsentrert innen avantgardemusikk, og har samarbeidet permanent i trio med Luca Venitucci og Fabrizio Spera og opp gjennom årene har han spilt med Sebi Tramontana, Paul Lytton, John Edwards, Phil Minton, Massimo Pupillo, Lol Coxhill ogmed Mike Cooper og Roberto Bellatalla i trioen RAST.Han spilte i ensemblet B for Bang, ledet av Katia Labèque (2007) og i 2011 var han med i «Mirror emperor»-prosjektet med Zu og David Tibet.
Siden 2017 har han spilt med G. Schiaffini og i Pipeline-oktetten ledet av Giancarlo «Nino» Locatelli. I 2021/22 spilte han i E.G.O. orkester, ledet av Gabriele Mitelli.
Denne solo-utgivelsen kunne like godt fått tittelen 16 Caprices for cello. Som i Paganinis Caprices, brukes alle teknikkene og virtuositeten til den klassiske tradisjonen her, utvidet og beriket av lydene og forskningen til den moderne improvisasjonsmusikken. Tilnærmingen til instrumentet er imidlertid fysisk og kroppslig karakteristisk for europeisk fri improvisasjon og jazz. Men som hos Tristan Honsinger, Leroy Jenkins eller i Cages Freeman Etudes for violin.
16 kreative «strekk» for solo cello, hvorav de åtte siste bærer tittelen «Empty Smile» I-VIII. Og hele veien gjennom føler vi at Tristan Honsinger svever over oss og musikken på en fin måte. For dette er musikk, i alle fall jeg, forbinder med den salige cellisten. Kanskje også kollegaen Hank Roberts innimellom, men her er spillet adskillig mer «kroppslig» enn hos Roberts. Det er omtrent som om Tilli gjennom de 16 relativt korte sekvensene holder en engasjert tale til oss. Hvor han kjefter, irettesetter og gjør hva han kan for å omvende oss. I mer religiøse sammenhenger kaller man folk som taler slik for «svovelpredikanter», og på mange måter føler jeg at Tilli er en frijazzens «svovelpredikant» som bruker celloen som talestol.
Han er enn glimrende cellist, som får instrumentet til å låte som var det en hel gjeng med celloer til stede, samtidig som han i andre sekvenser er ytterst «sober» i spillet, kanskje for å få variasjon i de 16 stykkene, og for å få oss lyttere til å sitte ytterst på stolen og følge med på alt han foretar seg. Og jeg vil hevde at han lykkes usedvanlig godt i sin «prediken».
Jeg hadde aldri hørt om Tilli før jeg satte på denne platen første gang. Men etter å ha lyttet på den noen ganger (beklager, kjære naboer), så kan jeg fastslå at Tristan Honsinger har fått sin arvtager i denne italienske energibunten av en cellist.
Sterk musikk!
Jan Granlie
Luca Tilli (cello)
