Den danske jazzen har lenge vært oppsatt med en rekke svært dyktige bassister. En av de som har vært med lengst er Mads Vinding. Han er født den 7. desember 1948 i København, og har siden han spilte med Dexter Gordon i Montmartre i 1970, vært med på over 600 plateutgivelser.
Vinding er en «første generasjons» bassist etter bass-legenden Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) og en av de få (ved siden av Jesper Lundgaard og Thomas Fonnesbæk) som klarte å tilegne seg og forstå NHØPs fabelaktige, tekniske nyvinninger på kontrabassen. Han har spilt med omtrent «alle» som har gjestet Danmark og Montmartre. Det er bare å ramse opp navn som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Johnny Griffin, Gerry Mulligan, Hank JJones, Stan Getz, Kenny Drew, Bob Brookmeyer, Toots Thielemans, Gary Burton og Clark Terry. Han spilte en periode fast med Svend Asmussen, og i Norge spilte han inn plate med Magni Wentzel, Turn out the stars, på Hot Club Records (1995).
Han etablerte sin egen trio i 1997, med italienske Enrico Pieranunzi på piano og Alex Riel på trommer. De utga The Kingdom where nobody dies (på Stunt Records, 1997) som var en av de beste danske jazzplater som kom dette året. Etter dette har besetningen endret seg ettersom årene er gått, og nå møter vi den dyktige og lyriske bassisten sammen med pianisten Dado Moroni og trommeslageren Niclas Campagnol, og opptaket er gjort i Jazzhus Montmartre den 20. september 2018.
Vi får seks komposisjoner, og de starter med Cole Porters «All of You», før vi får Moronis «Quiet Yesterday», Romberg og Hammersteins «Softly, As In A Morning Sunrise», Bill Evans’ «Blue In Green» og Fain og Hilliards «Alice In Wonderland», før de avrunder med Eden Abbez fine «Nature Boy». Og hele veien er dette smakfullt fremført fra en fintspillende trio.
Jeg har hørt Vinding i forskjellige settinger opp gjennom årene, og jeg vil dessverre hevde at denne trioen ikke er den beste han har hatt. Vinding spiller som alltid strålende. Han er en «klippe» i ensemblespillet og avleverer noen fantastisk fine solier, nesten helt på NHØP-nivå. Og Moroni er en pianist jeg ikke kan huske å ha hørt tidligere, men han er en pia nist man skal merke seg. Han er en lyriker på linje med Lars Jansson og en tekniker som Enrico Pieranunzi, og spiller klokkerent og fint i alle soliene. Hør bare på hans utrolig morsomme og fine spill i «Softly, As In A Morning Sunrise». Problemet mitt blir trommespillet til Campagnol, som jeg ikke synes passer helt inn i denne settingen. Trommespillet blir rett og slett ikke «flytende» nok, men bryter for mye med resten med et spill som kan virke litt «kantete» og at han har mer sans for mer rocka jazz enn det sobre spillet som kreves i denne settingen.
Men la ikke det bli en hemsko i lyttingen på platen. For her får vi noen av jazzhistoriens vakreste og mest lyriske komposisjoner, servert av to musikere som virkelig har gått inn i denne musikken, pluss en trommeslager som man egentlig må venne seg litt til, før man blir helt fortrolig med. Men når de avslutter med en fin versjon av «Nature Boy» er det meste tilgitt. Og her briljerer virkelig Vinding med sitt bass-spill.
Jan Granlie
Mads Vinding (bass), Dadu Moroni (piano), Niclas Campagnol (drums)
