På skive

MAHNIG | MANDERSCHEID | STERNAL | VALK

«Pop»
JAZZHAUSMUSIK JHM 254

Dette er en mellom-europeisk kvartett, med base i Tyskland, som med sin innspilling «Pop», i beste fall driver villedende markedsføring. For den musikken vi får servert på denne langspilleren, er et godt stykke fra det vi vanlige, dødelige, i alle fall her oppe i Norden, kaller pop.

De fire musikerne, Dominik Mahnig (trommer), Dieter Manderscheid (bass), Sebastian Sternal (p), og Claudius Valk (saksofoner), serverer oss helt andre, og mer spennende ting.

Jeg kjenner ikke disse musikerne fra før, men jeg har sjekket de ut på internettet, og funnet ut at Dominik Mahnig opprinnelig kommer fra Willisau, som er mest kjent for sin jazzfestival. Han har spilt trommer siden han var tre år (!). Han har studert i Luzern og i Köln, og har spilt med en rekke av de mer moderne jazzmusikerne i Mellom-Europa. Bassisten Dieter Manderscheid kommer fra Marz i Tyskland, og har spilt med en haug med andre musikanter opp gjennom årene, mens pianisten mottok den tyske ECHO-prisen i 2016 og 2013 pluss en rekke andre priser for sitt kunstnerskap, og har spilt med folk som Dee Dee Bridgewater, Davis Binney og andre. Saksofonisten Claudius Valk er også tysk. Han er utdannet både innenfor jazzen og det klassiske, og han har spilt blant annet med Eric Vloeimans, Kenny Wheeler, Frank Gratkowski og Jasper van’t Hof.

På platen «Pop», gjør de i hovedsak låter av musikerne i kvartetten, men de er også innom en komposisjon av Thomas Heberer, pluss en låt som er basert på Claude Debussys «Prelude I, Nr. 6, Des Pas Sur la Neige» og en låt basert på Karlheinz Stockhausens «Tierkreis op. 41».

Og det er en helt ok kvartett vi møter. Og selv om musikken ikke er popmusikk, så synes jeg musikken de leverer høres ytterst nordisk ut, særlig merkbart er dette i sjettelåta, «Stonehenge» av Sternal. De gjør en fin versjon av Debussy, her kalt «Snow». Og etter hvert som platen går framover, blir slektskapet til det nordiske bare klarere og klarere. Selv i «Snow», hvor vi snakker om små snøflak som drysser sakte over oss, omtrent som senhøstens første snø.

Selv om musikken er influert av det nordiske, så hender det at de slipper seg mer løs, som i den friere «F*** that Engine», hvor saksofonen freser og «kompet» gjør en fin og original jobb.

Musikken er ikke et eneste sekund veldig original, men det låter fint hele veien, og gjennomgående føler vi at det er en samspilt kvartett vi har med å gjøre. Helt ok, men kanskje ikke nok til at den vil surre og gå på spilleren til det kjedsommelige.

Jan Granlie

Dominik Mahnig (dr), Dieter Manderscheid (b), Sebastian Sternal (p), og Claudius Valk (ts, ss)

Skriv et svar