Den japanske pianisten Makiko Hirabayashi har vært bosatt i mange år i Danmark. Hun har i løpet av disse årene gjort flere utmerkede plateinnspillinger, særlig med bassisten Klavs Hovman og perkusjonisten Marilyn Mazur som samarbeidspartnere. Hun medvirker i flere av Mazurs musikalske prosjekter, men det er i hennes egne prosjekter jeg synes hun fungerer aller best.
I vår hadde Voss jazzklubb hentet henne til Norge for å gjøre solokonsert, undertegnede hadde hørt henne solo i Kocertkirken i København året før, og siden jeg er med og booker konsertene i jazzklubben, var det et sterkt ønske fra meg å få henne til klubben. Og dette ble en uforglemmelig konsert, som publikum forlot med tårer i øynene.
Men nå er hennes nye trioinnspilling med Hovman og Mazur på plass. Og her møter vi en like lyrisk pianist som den vi møtte i Gamlekinoen på Voss i vår.
Meteora er en kjede av gresk-bysantinske klostre som ble bygget rundt 1300-tallet på toppen av noen fjellformasjoner i sandstein i Pindusfjellene, i det tessaliske lavlandet i Hellas. På over 600 meters høyde var noen av dem bare tilgjengelige med taustiger eller vinsjer i hundrevis av år. Avhengig av været ser bygningsformasjonen ut som om den har falt ned fra himmelen og i dis eller tåke ser det ut som om den henger i løse luften. Og det er dette som har vært inspirasjonen for Hirabayashi når hun lagde sin del av musikken til denne platen. I tillegg til egne komposisjoner, får vi også komposisjoner av Mazur, Mazur og Hirabayashi og låter de tre har laget sammen.
Og det er en vakker samling låter vi får ta del i. Hele veien er det Hirabayashis lyriske og deilige pianospill som leder an, mens Hovman og Mazur krydrer musikken på en utmerket måte. Alle de 11 komposisjonene har det typisk lyriske og litt melankolske over seg, som gjør Hirabayashi til en av våre nålevende favorittpianister. Hun spiller relativt enkle temaer, men lat musikken blomstre i soliene, det er aldri om å gjøre å vise fram hvor fort eller hvor mange toner hun kan spille. Hør bare på soloen i det tiende sporet, «Kilden», og du forstår hva jeg mener. Men det er helheten i trioen og samspillet som blir dyrket som fascinerer mest. Og «radarparet» Mazur/Hovman er de rette samarbeidspartnerne for et slikt prosjekt. Hovman spiller utelukkende kontrabass, og han er fremragende i ensemblespillet, og avleverer noen strålende solier. Og Mazur og han i tospann, spiller så tett på hverandre at det er en sann fryd. Og fra de starter med den vakre «Warp» og til avslutningen «Slip», er dette en musikalsk reise som tar oss med på en nydelig reise til Pindusfjellene, som overgår det meste av ferieturer «på Syden», hvor vi ikke trenger å bevege oss en meter fra godstolen for å få oppleve virkelig stor kunst og vakker natur.
Jeg har fulgt Hirabayashi gjennom de fleste av hennes plateutgivelser de senere årene. Og dette, tror jeg, må være den mest lyriske og vakre platen hun har gjort til nå. Mesterlig!
Jan Granlie
Makiko Hirabayashi (piano), Klavs Hovman (bass), Marilyn Mazur (drums, percussion)
