Nok en plate med tidligere ikke utgitt stoff til feiringen av Record Store Day i år. Denne gangen med pianisten Mal Waldron, sopransaksofonisten Steve Lacy, bassisten Reggie Workman og trommeslageren Andrew Cyrille. Opptakene er fra DeSingel Arts Center i Antwep (eller Antwerpen som byen kalles på norsk), i Belgia, innspilt den 30. september 1995. Og som alltid når det dreier seg om utgivelser på Elemental, har Zev Feldman er viktig rolle i utgivelsen. Dette er egentlig Mal Waldrons plate, og opptakene er fra en av hans konserter på hans 70-årsjubileumsturné i Europa i 1995.
I coveret får vi artikler fra blant andre Andrew Cyrille, som hørte Waldron første gang da han var 18 år, i Carnegie Recital Hall i New York, hvor Waldron kanskje er mest kjent for at han spilte med Billie Holiday med platene Lady in Satin (1958), Easy to Remember (med radioopptak fra 1955, 1956,1957 og 1958, og som kom ut på LP i 1966) og Billie Holiday at Monterey (1958), men han ga også ut den første utgivelsen på ECM, platen Free At Last, innspilt i november 1969, og utgitt 1. januar 1970. Men han står også bak en haug med utgivelser i eget navn, pluss ei røys med plater med blant andre Gene Ammons, John Coltrane, Eric Dolphy, Jackie McLean, Charles Mingus og Max Roach, for å nevne noen få.
Innercoveret er spekket med intervjuer og artikler med Adam Schantz, Reggie Workman, Jane Bunnett, David Virelles, Dave Liebman,Vijay Iyer, Evan Parker og Waldrons enke, Hiromi Waldron, som er den viktigste kilden til disse opptakene. For det var hun som satt på originaltapene fra den gangen.
Vi får to CDer hvor de starter med en fin versjon av Mal Waldrons «What It Is», som man også kan høre på albumet med samme navn fra 1981. Og med en Thelonious Monk-aktig start i pianoet settes standarden for hele konserten. Og med Monk-kjenneren Steve Lacy på sopransaksofon blir Monk-følelsen bare forsterket nå han kommer inn. Lacy avleverer allerede her en strålende solo, og som åpningslåt for konserten setter musikerne klare fingeravtrykk allerede her, og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Monk-stemningen blir bare sterkere når de gjør «Epistrophy», hvor pianospillet er inspirert av Monk, men hvor Waldron hele veien er sin egen herre i spillet, og med Workmans stødige og kreative bass-spill og Cyrilles fine trommespill blir dette som en nydelig hyllest til Monk. Og med Lacys strålende sopransaksofonspill, kan det nesten ikke gjøres bedre.
Neste ut er Steve Lacys «Longing», og viser med all mulig tydelighet hvor Lacy har hentet mange av sine ideer fra. En deilig ballade-aktig komposisjon, hvor man legger merke til Cyrilles kreative spill. Den første platen avrundes med Monks «Monk’s Dream» i en nydelig versjon, med Monks litt «hengende» rytmikk som disse musikerne fikser perfekt.
Den andre CDen er helt annerledes. Det virker nesten som om mjusikerne vil «ta rotta på» publikum og servere noe helt overraskende, etter den første delen med musikk inspirert av Thelonious Monk. Derfor starter de med Reggie Workmans «Variations in III», hvor Workman tar oss og bandet inn i et adskillig mer utfordrende, moderne og friere landskap, som beviser at dette er musikere som ikke kun ser bakover mot Thelonious Monk, men at de også er i stand til å ta for seg den friere delen av den amerikanske jazzen fra den tiden, som Workman var en viktig figur i, med flere strålende plateutgivelser og bandkonstellasjoner. Og her styrer han resten av bandet inn i sitt musikalsk landskap som krever en del av lytterne, men hvor jeg føler at særlig Cyrille føler seg hjemme.
Men dette er også et landskap hvor Lacy og Waldron liker seg, selv om jeg føler at, særlig Lacy, følte seg mer bekvem med det Monk-tilnærmede stoffet. Hele herligheten avsluttes med en medley med to Waldron-komposisjoner; «Snake Out» og «Variations On A Theme By Cecil Taylor». «Snake Outt» er en typisk Waldron-komposisjon, men hvor han trekker de andre musikerne med seg et lite stykke inn i det moderne, men med minst en fot i Thelonious Monks estetikk. Og å koble det sammen med Cecil Taylor er, på mange måter, å fortelle oss og publikum i Antwerpen om den moderne pianojazztradisjonen fra Monk og framover mot Taylors frie spill. «Variations On A Theme By Cecil Taylor» åpner med en lang trommesolo hvor Cyrille får tatt ut det meste av potensialet, før Waldron kommer rolig inn og tar Cecil Taylors musikk inn i et nytt og adskillig streitere landskap. Med total kontroll tar han oss litt over i det klassiske og trivielle, før han utvikler soloen til en personlig og deilig sak som nesten er verdt plateprisen alene. Litt som nesten kunne vært Johan Sebastian Bach, som kobles opp mot Waldrons egne ideer og som bare er så nydelig. Her får alle musikerne virkelig vise seg fram i full bredde, og resultatet blir en himmelsk avslutning.
Jeg hørte en gang, det må ha vært på slutten av 70-tallet, Mal Waldron på konsert i Lærerskolens Aula på Hamar med norske musikere. Og hver gang jeg har hørt Waldron siden har tankene gått til den litt obskure konserten på Hamar med Calle Neumann, Terje Venaas (tror jeg det var) og Ole Jacob Hansen. Det er noe særpreget i spillet hans hvor han trekker inn flere av jazzens mest spennende pianister inn spillet og som skaper et helt særegent og flott musikalsk landskap. Og med Steve Lacy som spiller som en Gud, og med et pågående, lyttende og deilig komp, blir dette et utsøkt opptak fra Antwerpen. Og skal man dømme etter publikumresponsen, så var dette en strålende konsert også for de som hadde tatt turen til DeSingel Arts Center denne kvelden.
Om du kun skal kjøpe en plate fra årets Record Store Day, så anbefaler jeg denne. Her får du jazzhistorie servert av fire ytterst viktige musikere i den nyere delen av historien. Alle fire musikerne spiller glitrende hele veien, og en bedre 70-årsfeiring kan jeg nesten ikke tenke meg er mulig. En fantastisk utgivelse!
Jan Granlie
Mal Waldron (piano), Steve Lacy (soprano saxophone), Reggie Workman (bass), Andrew Cyrille (drums)
