Trioen Maridalen, må være noe av det nrskeste man får innenfor den nyere jazzen i dag. Dette er musikk som går rett inn i den norske folkesjela, uten store fakter og solistiske «utskeielser», men med en trio, bestående av trompeteren Jonas Kilmark Vemøy, tenorsaksofonisten, klarinettisten, pianisten og vokalisten Anders Hefre og bassisten Andreas Haga, som de tre musikerne har fordelt broderlig mellom seg, hvor alt henger sammen på en nesten skremmende helhet. I tillegg har de på denne utgivelsen utvidet bandet med den utmerkede perkusjonisten Erland Dahlen, som også spiller sag og dulcimer og Emil Brattested på pedal steel gitar.

På sitt tredje album har de byttet innspillingsplass innspillingsplass fra trekirken i den naturskjønne Maridalen, like nord for Oslo, og som de har fått navnet sitt fra, til øya Gressholmen, 10 minutter med båt fra Oslo havn. Øyene rett utenfor den norske hovedstaden har blitt besunget tidligere, spesielt i tidligere revyviser, men her får vi en utgivelse hvor solgangsbrisen er påtagelig, det er en vakker solnedgang, og støyen fra Aker Brygge inne på land er et tilbakelagt stadium.

De tre lager rett og slett vakker musikk, hvor trompeten står i front, men ikke mer enn at det er det førende instrumentet, som aldri går utenom det kollektive og vakre.

De 13 låtene er som skapt for oss som har bodd en del år i hovedstaden, men som har valgt å flytte andre steder. Den gir oss ikke så rent lite hjemlengsel, særlig til late dager hvor man tar båten ut fra sentrum og ut til en av øyene rett utenfor byen.  Og de 13 komposisjonene henger usedvanlig godt sammen. Det er gjennomgående vakkert og lyrisk trompetspill, og saksofonspillet glir nydelig inn sammen med et usedvanlig deilig bass-spill. Og med å invitere med Dahlen og Brattested med på turen, får vi en nydelig helhet i musikken som fascinerer og gleder.

Nå kan det kanskje oppfattes som om hele platen går i samme musikalske landskap, men det er ikke tilfelle. For eksempel sjettesporet «Folket på berget» tar oss med inn i et litt nytt landskap, som nesten kunne vært gjort av Don Cherry på en av de siste platene hans. Og det vokale begrenser seg til litt nynning i det tiende sporet «På havets bunn», og er med på å utvide det fine lydbildet ytterligere. Nydelig!

Gressholmen blir aldri vakrere enn i form av den musikken vi får servert her. Den er ettertenksom og utrolig helhetlig, og den smyger seg inn i sjela og blir der, lenge. Inspirasjonene til bandet er, selvsagt, i første rekke innspillingsstedet, Gressholmen, men jeg føler også vi får gode innspill fra cool-tradisjonen i musikken som gjør den godt. Særlig gjelder det i trompetspillet til Kilmark Vemøy. Alle låtene henger fint sammen, og musiseringen fra de tre (fem) er hele veien nesten usigelig vakker.

En nydelig utgivelse!

Jan Granlie

Jonas Kilmark Vemøy (trumpet, vocals), Anders Hefre (tenor saxophone, clarinet, piano, vocals), Andreas Haga (bass, vocals), Erland Dahlen (percussion, saw, dulcimer), Emil Brattested (pedal steel)