Den norske rockemusikeren Åge Aleksandersen og bandet Prudence, hadde for mange år siden en hit med «Det e langt igjæn te Royal Albert Hall». Og når Aleksandersen for noen år siden fikk sin drøm i oppfyllelse om å spille i det kjente konsertlokalet i London, fyltes ei røys med fly opp til randen med trøndere som skulle få oppleve sin store helt på drømmescenen. Og med alle de store, norske mediene på slep, fyltes Royal Albert Hall opp, og vi fikk mediedekning over en lav sko med statskanalen NRK med en konsertsending fra begivenheten.
Når den norske saksofonisten Marius Neset spiller samme sted, og til alt overmål med London Sinfonietta på selveste BBC Proms, er det ikke et eneste mediehus i Norge som letter på øyelokket. Og jeg vil hevde at det kunstneriske innholdet vi får servert fra Neset. London Sinfonietta, pianisten Ivo Neave, vibrafonisten med mer Jim Hart, bassisten Conor Chaplin og trommeslageren Anton Eger, overgår det meste av hva trønderne og de norske mediene fikk av kunstnerisk kvalitetsmusikk som den vi her får servert fra 3. september 2022.
Alle komposisjonene og arrangementer er gjort av Neset, og for den som har en formening om at Neset kun er en «hurtigløper» på saksofonen, vil garantert får et nytt bilde på han ved å lytte til de åtte delene av denne konserten. Neset er en strålende saksofonist, både på tenor- og sopransaksofon. Hans faste band spiller drivende tøft hele veien, med et ekstra pluss til Egers trommespill, som får de mer klassiske musikerne til å senke skuldrene og nærmest «leke» seg gjennom Nesets utmerkede arrangementer.
Men spillet til Neset er ikke kun neddempet. Innimellom avleverer han også noen strålende solier i beste Michael Brecker-tradisjon. Men det som imponerer mest er egentlig hans arrangementer. Jeg visste at han, sammen med Django Bates, skrev noen vanvittige arrangementer til prosjektet Neset hadde med Trondheim jazzorkester for noen år siden, men at han kunne skrive så bra arrangementer for London Sinfonietta overrasket og gledet meg.
Dette er ikke blitt en plate for saksofon og «symfoniorkester», men en innspilling hvor jazzbandet samarbeider med «symfonikerne» på en fremragende måte. Samspillet sitter «som ei kule», «symfonikerne» utfordres og algt henger sammen på en fremragende måte. Det er gått en lang tid siden Neset for første gang begynte å gjøre seg gjeldende i jazzen. Da med det danske bandet JazzKamikaze, som gjorde ett par utgivelser på det danske Stunt Records-selskapet. Og derfra og fram til ii dag, har Neset tatt sjumilssteg, og må nå regnes som en av klodens desidert beste på tenor- og sopransaksofon. Men samtidig skriver han utmerket musikk, og musikk som både er lyttervennlig og utfordrende der han føler behov for det.
Men, som nesten alltid når det gjelder større produksjoner på det tyske selskapet ACT, så frustreres jeg av at lyden blir komprimert, slik at det ofte er vanskelig å skille instrumentene fra hverandre. For dette er musikk som krever «åpning» og luft, slik at vi kan dukke ned i detaljene, i stedet for å få et litt for massivt lydbilde. Jeg vet at selskapet gjør det for at det skal bli enklere å få radiospilling, men for oss som setter oss ned ved stereoanlegget, blir det tette lydbildet fra tid til annet et irritasjonsmoment.
Men det er ikke Marius Neset eller noen andre av musikernes skyld. De spiller glimrende, på en plate som sammen med et par av de andre, og mindre prosjektene til Neset, bør kunne bringe han av musikerne ut i verden og over til Sambandsstatene. For det er faktisk ikke så mange «over there» som kan servere like utmerket jazzmusikk som det denne gjengen gjør.
Jan Granlie
Marius Neset (tenor saxophone, soprano saxophone, percussion), Ivo Neame(piano), Jim Hart (vibraphone, marimba, percussion), Conor Chaplin (bass), Anton Eger (drums, percussion), London Sinfonietta directed by Geoffrey Paterson
