Meinrad Kneer er kontrabassist, komponist, improvisator, bandleder og platedirektør. Musikken hans beveger seg i grenselandet mellom jazz, fritt improvisert musikk, samtidskmusikk og etnisk musikk. Han studerte kontrabass og musikk i Nederland (konservatoriene i Hilversum og Amsterdam), hvor han raskt meldte seg på den nederlandske jazz- og senere den internasjonale scenen for fri improvisasjon. I 2002 mottok han en av de mest prestisjefylte nederlandske musikkprisene: ‘Jur Naessens Music Award’ for prosjektet New Anatomy, hvor han jobbet med sitt band Dalgoo og som var inspirert av den russiske forfatteren Daniil Kharms. Fra 2007 til 2011 arrangerte han konsertserien ‚U-Ex(perimental)’ viet til fri improvisasjon, i samarbeid med fløytist Mark Alban Lotz, Centraal Museum og SJU Jazz Podium i Utrecht (NL). Siden 2011/2012 har han bodd i Berlin, hvor han leder sin egen kvintett, og spiller med Trio Baars / Kneer / Elgart, Phosphoros Ensemble, og han er medleder i gruppene Dalgoo, Rose/ Kneer/ Barrett og Sequoia. Han spiller også blant annet med Julie Sassoon Quartet, Andreas Willers Septet, Rupp/ Kneer/ Fischerlehner, Büyükberber/ Kneer/ Dimitriadis, Massaria/ Kneer/ Hertenstein og Bite the Gnatze, og med musikere som Johannes Bauer, Han Bennink, Iva Bittová, Axel Dörner, Fred Frith, Paul Lovens, Roscoe Mitchell og Jon Rose, og ensembler som blant annet Ab Baars Quartet, Joost Buis-teltet, bigtetten Tetzepi, Ig Henneman String Quartet, Marc Sinan Company, KNM Ensemble. Han har medvirket på mer enn 40 plater. Og i løpet av de siste årene har han turnert mye i de fleste land i Vest- og Øst-Europa, Midtøsten, Tyrkia, Nord-Afrika og Mexico. Hans internasjonalt anerkjente plateselskap Evil Rabbit Records er dedikert til moderne improvisert musikk forankret i den europeiske kulturen.
I 2013 oppfylte han sitt lenge etterlengtede ønske om å sette sammen en kvintett bestående av trompet, altsaksofon, trombone, kontrabass og trommer. «I mine ører minner den spesifikke lyden til denne instrumenteringen om et mikro-bigband, men uten harmoniinstrument, for å oppnå mer musikalsk frihet», forteller han på Bandcamp. «For meg var det viktig å bringe sammen ulike personligheter, som hver og en tilførte sin egen musikalske bakgrunn til bandet. Lenge før den første øvelsen visste jeg på en eller annen måte hvordan denne kombinasjonen av musikere og instrumenter ville høres ut, og komposisjonene jeg i etterkant utarbeidet ga dem – fremfor alt – rom for improvisasjonsfrihet?»
Tittelen Die zweite streich, (den andre spøken), er hentet fra Wilhelm Busch sin barnebok Max und Maurice, og vi får åtte komposisjoner av Kneer, og sammen med han på kontrabass, får vi høre Sebastian Piskorz (trompet), Peter van Huffel (altsaksofon), Gerhard Gschlößl (trombone) og Andreas Pichler (trommer). Og fra starten av åpningslåta «Three and Four», er det nesten åpenbart at vi befinner oss på den nyere jazzscenen i Berlin. Det er noe med komponeringen, det løse og fine spillet, det fine og litt «rufsete» samspillet og hele atmosfæren som lukter en av jazzklubbene i Berlin.
Allerede i denne låten overbevises jeg av de gode musikerne, hvor van Huffel er først ute på altsaksofon i en fin, løs og ledig stemning som fascinerer. Her legger vi også merke til den litt rocka, men relativt frie trommespillet og kapellmesterens fine bass-spill.
I andresporet, med den korte og konsise tittelen «Three Possible Answers To Ornette Coleman’s Question ‘When Will The Blues Leave?’», er ikke musikken like «løs», men derimot ganske tett, og starter som en blues, og som egentlig ikke svarer så mye på Colemans spørsmål, men i stedet avleverer de en fin blues som godt kunne ha vært laget av Coleman, men spillet og stemningen er en helt annen, men allikevel spennende. Og på grunn av trommespillet er den også temmelig rocka. Og etter hvert gir Kneer musikerne relativt frie tøyler, og det utvikler seg til en fin og fri sak som Coleman garantert liker der han sitter i en god stol i jazzens evighet og ser ned (ev. opp) på hva man holder på med i Berlin. Deretter får vi «Ferner», en låt som starter som en ballade med Kneers fine bass-spill, før de andre kommer inn, og vi får nok en løs og fin sak, hvor blåserne får «leke» seg rundt bluesskjemaet på en litt skjev og fin måte. «1986» er en energisk og fin låt som nesten kunne vært hentet fra nederlandske Willem Breuker Kollektief, noe som forteller at den faller i svært god smak hos undertegnede, før vi får «As Close As It Gets», som jeg føler er en typisk «midt-på-plata-låt», som starter litt søkende, men hvor de etter hvert finner en swing i det hele som fungerer fint. Gode solistprestasjoner og fint ensemblespill.
Deretter følger «Sad Thing», hvor jeg i starten trodde at det ble spilt på sag (?), men det var nok bare Kneer som utnyttet bassens virkeområde maksimalt, for det er bassen som styrer åpningen i det som tyder på at blir en sorgtung ballade. De andre musikerne kommer inn, og vi er (nesten) inne i et begravelsesfølge i New Orleans i en relativt fri versjon med en fin trombone- og altsaksofonsolo, før vi får «Pavlovian Dreams», hvor det nok har vært litt notelesing, og hvor alle musikerne spiller fint og drivende over fint bass- og trommespill, før de runder av med den fine «Rhapsodie á la Bédouin», som er den mest «eksotiske» komposisjonen på plata. Også her er lydbildet «åpent» og fint, og det er rom for personlige utfoldelser, noe spesielt Piskorz benytter seg av, og gir oss en strålende trompetsolo, før de definitivt går mot slutten. Men før de runder av vil også Gschlößl komme med noen velvalgte trombonebetraktninger. Men det er kapellmesteren selv som får siste ordet med en solid bass-solo, før alle kommer med temaet. Men van Huffel vil også takke for «skiftet» og melder inn en strålende altsaksofonsolo, før det endelige temaet gjentas helt til slutt.
Dette er blitt en plate man skal høre gjennom mange ganger før man helt klarer å få inn detaljene, selv om mye av musikken er relativt åpen. Hele veien er spillet sannsynligvis akkurat slik Kneer ville ha det, og hos disse musikerne fikk han det, og mere til.
Jan Granlie
Meinrad Kneer (bass), Sebastian Piskorz (trumpet), Peter van Huffel (alto saxophone), Gerhard Gschlößl (trombone) og Andreas Pichler (drums)
