Den amerikanske altsaksofonisten og, ikke minst, klarinettisten Michael Moore, har vært bosatt i Amsterdam i en rekke år, og vi har hørt han blant annet med Instant Composers Orchestra (ICP) og Clusone Trio. Han har lenge vært enn markant stemme innenfor den «nye» jazzen i Amsterdam, og det er her han har oppnådd stor annerkjennelse for sitt spill.
Våren 2022 besøkte han Storbritannia for å seks seks konserter i samarbeid med et av de mest spennende rytmekompene i Nord-Enhgland, bassisten John Pope og trommeslageren Johnny Hunter.
Alle tre musikerne hadde med seg komposisjoner, Moore fikk med fire på platen, Pope to og Hunter tre. Så brukte de uken på å perfeksjonere, utvikle og endre låtene, slik at det vi får servert på platen både er spontant, gjennomspilt flere ganger og blir fremført som om de ikke hhar gjort annet enn å spille denne musikken sammen i mange år.
Og de starter med Moores «Providence», som er en drivende 60-tallskomposisjon som svinger faretruende godt, og som er helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg det, når det kommer fra Moore, som vanligvis har en adskillig friere tilnærming til musikken. Andresporet, «A Simple Change» er gjort av Hunter, og er mer trommebasert og mer frijazz av i dag, og med klar styring i trommesettet. Her får vi høre Moores utmerkede klarinettspill, som trekker tradisjonen inn i et moderne landskap som fascinerer. Tredjesporet, «Undulation» er skrevet av Pope, og er en tett og drivende låt, hvor Moores altsaksofonspill er glitrende over hardt arbeidende trommer og bass. Her legger vi også merke til Hunters pågående trommespill som både følger og utfordrer Moore, mens Pope pisker de to framover med bassen.
Deretter får vi Hunters «First Half Of May», som nesten kan høres ut som en folkevise en eller annen svensk musiker i kretsen rundt Jan Johansson kunne ha laget. En usedvanlig vakker sak, hvor Moores klarinettspill er «nedpå» og nydelig sammen med Popes fine bass-spill, Og det er nesten litt rart at trommespillet til komponisten er såpass mye i bakgrunnen. Når det er låter skrevet av trommeslagere, pleier det også å høres, menn ikke her, før vi får Moores «Anything Can Happen», også en litt neddempet låt med Moores altsaksofon, som også kan høres litt «svensk» ut, og med overbevisende spill fra Moore, hvor de vender på låten i B-delen, som blir friere og mer utfordrende, men originalt og spennende, med fine «kommentarer» fra Pope. I tillegg får vi en flott bass-solo før de «kaster» seg mer ut i det fritt improviserte mot slutten.
«Some Moore / Middle Of the Road» er gjort av Hunter og er platens lengste spor (omtrent dobbelt så lang som noen av de andre). Det starter med noe som kunne vært gjort av for eksempel Henry Threadgill, eller kanskje også med litt snev av Ornette Coleman for en del år siden, men med klar plassering i nåtid. Jeg føler at denne trekker oss tilbake til 80- og 90-tallets mest kreative jazz, og musikken er både framoverlent og tilbakeskuende. Jeg føler at de tre kommuniserer perfekt i denne sekvensen, og at de føler seg ytterst trygge på hverandre, før vi får andredelen, etter et slags mellomspill, eller en overgang fra Pope, og vi er nærmest tilbake til det «svenske» med Moores langsomme klarinettspill, før Pope finner fram buen og lager en vakker duett med Moore. Å kalle dette «Middle Of the Road» blir helt feil, for er det noe denne vakre sekvensen ikke er, så er det «Middle Of the Road». Dette er derimot original og vakker triomusikk jeg ikke kan huske å ha hørt noen andre har gjort før dem, kanskje bortsett fra en sekvens hvor det høres ut som Moore spiller fløyte (?) i noe som kunne vært en slags «zen»-jazz. Men ustyrteliig vakkert er det.
Så føler Popes «Piffle», med tung bass og klarinett som følger hverandre over «lekne» trommer, og hvor klarinettisten Jimmy Guiffre dukker opp i bakhodet. Men det endrer seg fort, og de er over i et heftig, og relativt fritt landskap hvor klarinettspillet er mye råere enn det noen gang var hos Guiffre. Her boltrer de tre seg i et herlig landskap en stund, før de vender tilbake til det coole og Guiffreske hekt mot slutten
Så avslutter de med to komposisjoner av Moore. Først «May-Ting», før de avrunder med «Bug Music». «May-Ting» er en låt som godt kunne vært gjort av Moores tidligere band, Clusone Trio, med både fritt improvisert spill og swing i samme låta. Og når dette svinger, så svinger det fantastisk. Og når Clusone Trio svingte på denne måten, var Han Benninks trommespill helt avgjørende. Men jeg synes Hunter gjør en utmerket trommejobb her, og er nesten like mye framme på kanten av trommestolen som Bennink. En flott, deilig og morsom låt! Så avslutter de med den tilsynelatende, roligere «Bug Music». Men det er bare tilsynelatende. For her er det mye energi som kommer ut, selv om det ikke er «fullt pes», men relativt neddempet og fint, og når de gjør en relativt fri sekvens, omtrent halvveis inn i låta, er det bare å gi seg over, for dette er musikalsk kommunikasjon på et svært høyt nivå. Så glir de nesten umerkelig over i en moderne swing-sekvens som er typisk for Moore, og bare så deilig.
Dette er nok et bevis på at den harde kjernen av jazzmusikere i Newcastle, her representert med John Pope og Johnny Hunter, var utmerkede samarbeidspartnere til Michael Moore. Og sammen har de laget et praktfullt album med variert og fin jazz for altsaksofon/klarinett, bass og trommer. Om ingen klubb- eller festival i Skandinavia (og helst Norge) booker prosjekter med John Pope og Johnny Hunter snart, så kommer jeg til å piske hele den tunge salt peanuts*-redaksjonen til å sette seg på en og annen arrangør. Platen er kalt «Something Happened», og det som skjedde disse dagene var kanskje overraskende for de tre musikerne, og at «noe skjedde» er en underdrivelse av de helt store, for her skjedde det virkelig store ting, som vi skal være glade for at plateselskapet fikk tatt opp i Blank Studios i Newcastle den 6. juni 2022
En strålende utgivelse!
Jan Granlie
Michael Moore (alto saxophone, clarinet), John Pope (bass), Johnny Hunter (drums, percussion)
