Opp gjennom musikkhistorien er det laget en rekke fiolinkonserter, både av «klassikerne» og de som henfaller til samtidsmusikken. Den jeg kanskje husker best, og som jeg har et godt, men relativt anstrengt forhold til, er Felix Mendelsohns violin Concert in E minor, Op, 64, som jeg og mine medelever ble foret hodet fullt av i musikktimene på ungdomsskolen. Den gang hatet vi det som pesten, men i ettertid hender det faktisk at jeg putter konserten i spilleren, og nyter den.
Men det er gått mange år siden den gang. Jeg har lyttet til en rekke moderne fiolinister innenfor jazzen og samtidsmusikken. For meg startet det vel egentlig med Stuff Smith, Joe Venuti, Stephane Grapelli og Svend Asmussen. Før det fortsatte med Michal Urbaniak, Leroy Jenkins, Billy Bang, Jean Luc Ponty, Ola Kvernberg, Matt Maneri, Regina Carter og Ornette Coleman.
Men Modney er et nytt navn for meg. Han regnes som den fremste fortolker av eventyrlig samtidsmusikk og har dyrket en «holistisk kunstnerisk praksis som fiolinist, komponist, solo-improvisator, bandleder, forfatter og samarbeidspartner», som det står om han på nettet.
Hans debutsoloplate, Engage (New Focus), ble hyllet av The New York Times som «…et høydepunkt i 2018 … et av årets mest spennende prosjekter … radikalt i sin utførelse». Dette trippel-albumet inneholder musikk skrevet for Modney av Kate Soper, Eric Wubbels, Taylor Brook og Sam Pluta sammen med banebrytende tolkninger av verk skrevet av såpass forskjellige komponisgter som Anthony Braxton og Johan Sebastian Bach.
Ascending Primes er et dobbeltalbum med Modneys komposisjoner for solo, trio, kvintett, septett og 11-mannsband som «forfølger transcendens og ekstatisk rom». Og her får vi fiolinmusikk i alle fall ikke jeg kan huske å ha hørt tidligere. Og det starter med «Ascender» for solofiolin og pedaler, hvor det hele er en lang improvisasjon hvor Modney får utfolde seg fritt i fiolinlandskapet, hvor mjusikken skaper en masse litt kaotiske bilder og historier som handler mye mer om storbyens lyder og opplevelser enn det mer romantiske fiolinspillet vi er mer vant til.
Etter hvert inviterer han flere og flere musikere inn i prosjektet. Cellisten Mariel Roberts og Sam Pluta på elektronikk kommer inn og gjør storbyopplevelsen større. Det er frittgående spill som (nesten) kunne vært lyder man risikerer å våkne opp til på et hotellrom på Manhattan en travel llørdag formiddag, før vi får «Everything Around It Moves» for strykekvartett og piano, med fiolinisten Gabriela Diaz, bratsjisten Kyle Armbrust, cellisten Mariel Roberts og pianisten Cory Smyth. Også her er det et bylandskap som beskrives, men et liitt strillere nabolag enn de foregående, selv om Modneys fiolinspill er like heftig og energisk som de foregående. Men det gjør noe med helheten med Smiths pianospill, som gjør at strykerne må forholde seg mer som en «klassisk» strykekvartett og ikke som fire musikere som går hver sin veg.
Så følger den lange «Fragmentation And The Single Form» i fire deler, hvor han samarbeider med Charmaine Lee på vokal og elektronikk, Ben LaMar Gay på kornett og synthesizer, Erica Dicker på fiolin, Dan Peck på tuba og Kate Gentile på trommer. Her føler jeg de beveger seg nærmere den klassiske samtidsmusikken, men fremdeles er det Modneys mange og originale ideer som fører an, og her føler jeg den enkelte musiker får relativt frie tøyler i hvordan tolke Modneys ideer. Her nærmer de seg også (litt) den nyere frijazzen og improen, kanskje mest med at de involverer kornett og tuba, men det blir ikke noe mere «tradjazz» av den grunn. Heftig!
Til slutt får vi den drøyt 33 minutter lange «Event Horizon» for undectet, det vil si for 11 musikere, hvor han har alliert seg medtenorsaksofonisten Anna Weber, trompeteren Nate Wooley, hornisten David Byrd-Marrow, tubaisten Dan Peck, fiolinisten Eddy Kwon, bratsjosten Joanna Mattrey, cellisten Lester St. Louis, pianisten Cory Smith og trommeslageren Kate Gentile. Og her føler jeg de nærmer seg enda mer jazzen, med fine bidrag fra de inviterte «jazzmusikerne», og hvor vi føler oss mer og mer hjemme.
Så avslutter Modney der han startet, mer eller mindre, med strålende og frittgående fiolinspill som understøttes på en strålende måte av blant annet Wooley og Weber, og vi er godt inne i den heftige og tøffe, nyere jazzen som på en fremragende måte svinger og «river og røsker» i konvensjonene Wooleys skarpe trompettone skjærer gjennom lydbildet over Smyths trommespill, og vi får en fremragende avslutning.
Dette er et praktverk av en utgivelse innenfor musikken i skjæringspunktet mellom samtidsmusikk, briljant fiolinspill og musikk som mer og mer nærmer seg dagens frie jazz, som jeg har bruktt lang tid på å komme under «huden» på. Dette er ikke musikk du setter på for å føle velbehag, men musikk du virkelig må konsentrere deg om og som, når du knekker koden, vil komme tilbake til gang på gang. For dette er ny musikk framført av en rekke fremragende musikere med fiolinfenomenet Modney i spissen. I tillegg får du lærerike og innsiktsfulle liner notes som gjør at du lærer mye av denne særpregede og spennende musikken. Anbefales til alle med relativt åpne ører.
Jan Granlie
Modney (violin, distortion pedal), Gabriela Diaz (violin), Erica Dicker (violin), Eddy Kwon (violin), Kyle Armbrust (viola), Joanna Mattrey (viola), Mariel Roberts (cello), Lester St. Louis (cello), Anna Weber (tenor saxophone), Nate Wooley (trumpet), David Byrd-Marrow (horn), Ben LaMar Gay (cornet, synthesizer), Carmaine Lee (voice, electronics), Sam Pluta (electronics), Cory Smyhte (piano), Dan Peck (tuba), Kate Gentile (drums)
