På skive

NEW HERMITAGE

«Unearth»
EGEN UTGIVELSE

Kvartetten New Hermitage er ute med sitt femte album, innspilt en kald desemberdag i Codapop Studio i Halifax, Nova Scotia i Canada. Selv forteller de at de ville utforske prosessen med å improvisere en serie med korte komposisjoner, mens de hele tiden skulle være tro mot praksisen med å bevege seg tålmodig gjennom materialet. Dette høres ut som en resept mange fritt improviserende musikere følger i dag, og jeg er overbevist om at dette kunne være mantraet til mange av de bandsammensetningene jeg de senere årene har lyttet til på blant annet Klub Primi i København.

Kvartetten består av Andrew MacKelvie på alt- og tenorsaksofon pluss bassklarinett, India Gailey på cello, Ellen Gibling på harpe og Ross Burns på gitar og effekter. Alle «strekkene» er gjort av kvartetten i fellesskap, med unntak av ett «strekk» som er laget av Gailey og ett «strekk» av Gibling.

Og det er på mange måter en slags keltisk kammerjazz vi får møte. I løpet av de 11 «strekkene» eller komposisjonene, tas vi med, kanskje enda mer til Irland enn til Nova Scotia, så langt øst i Canada det nesten er mulig å komme. Området ligger helt på grensen mellom USA og Canada, og jeg har en følelse av at det må være mange etterkommere av folk som har utvandret fra Irland i området.

Musikken er stillegående og vakker, og mange vil kanskje kalle den «ambient». Og om man kan plassere den bastant i boksen for jazz, vet jeg ikke helt. For her er det både klassiske elementer og mange referanser til den keltiske folkemusikken. Men jazzen er absolutt til stede, ikke minst på grunn av improvisasjonen og de musikalske forløpene.

Det keltiske kommer ikke minst fram på grunn av bruken av harpe. Og selv om det her går adskillig stillere for seg, enn hos for eksempel Loreena McKennitt, som er canadisk harpist innenfor den mer populære musikken, så er det musikk hun gjerne kunne ha gjort med hell.

Det er fire dyktige og spennende musikere vi møter. Jeg synes ofte at slik «ambient» musikk blir veldig stillestående, og at jeg raskt mister interessen. Men det er ikke tilfellet her. Jeg synes de fire på en fin måte, klarer å holde på lytterens oppmerksomhet gjennom alle de 11 «strekkene».

Det er visstnok saksofonisten og bassklarinettisten Andrew MacKelvie som er lederen for kvartetten, selv om jeg synes det er det kollektive som er mest fremtredende i musikken, og de har hatt samme besetning siden debuten «One» som de også utga selv, kom i 2017. Og om de tidligere utgivelsene er gjort med den samme ideen som her, vet jeg ikke, men uansett synes jeg de leverer et originalt og fint album.

De 11 «strekkene» de gjør, er ofte korte, hvor den korteste, «Wind Whistles» klokkes inn på 1:09, mens den lengste «Desertification» varer i 4:52. Noen synes kanskje det kan bli litt oppstykket med såpass korte låter, men siden de fleste låtene nærmest går sømløst over i hverandre, kun med noen få sekunders pause mellom, så gjør det ingenting for min lytting. Innimellom blir musikken nesten litt magisk. Og med noen ekspressive øyeblikk kombinert med mer «ambiente» stemninger, virker musikken variert, stimulerende og stemningsfull. Og lukker man øynene ser man grønne landskap fra Irland mer enn en kald desemberdag i Nova Scotia.

New Hermitage har med «Unearth» laget en original og spennende plate for late ettermiddager, hvor man kan lene seg tilbake og nyte hvordan de med enkle hjelpemidler, tar oss med på en spennende, musikalsk reise.

Jan Granlie

Andrew MacKelvie (as, ts, bcl), India Gailey (c), Ellen Gibling (harp), Ross Burns (g, eff)

Skriv et svar