All In er, så vidt jeg vet, trioen Open String Departments andre «langspiller» etter Americanarchy som kom for noen få år siden. Trioen består av Magnus Wiik på banjo, mandolin, dobro og gitar, Espen Bjørnar Gjermo på gitar og mandolin og Aksel Jensen på bass. I tillegg har de fått med seg, den nesten allestedsnærværende Selma French som vokalist på to av de åtte låtene.
For en som ikke kjenner trioen fra før, og som kun ser på besetningen, så går tankene raskt til en banjoist som Bela Fleck, som på finurlig vis, kombinerte den amerikanske folkemusikken med et mer moderne tonespråk, særlig der han samarbeidet med bandet The Flecktones. Og på mange måter kan instrumenteringen, til en viss grad sammenlignes, men allikevel er Open String Department noe helt annet – og, tidvis, adskillig mer spennende.
Man kan trekke tankene også til den americanaen, men denne trioen er bare tidvis innom denne litt dunkle sjangeren. Dette er rett og slett Open String Departments egen musikk, som trekker veksler fra mange inspirasjonskilder, men som gjør musikken til deres egen.
De åpner med «Wallace (For DKW)», som er jazz på en svært original måte med mandolin i front over akustisk gitar og bass. Her er slektskapet til Bela Fleck til å ta og føle på, særlig i mandolinspillet, men samtidig som det ligger et amerikansk anstrøk over musikken, kan man også høre de norske røttene innimellom.
Tittelsporet «All In» er koblet sammen med «Bad Pastry», og starter med et gitarspill som kunne vært gjort av amerikanske Stefan Grossman, som Ole Paus dro til landet, og som var med på blant annet Paus sin utmerkede plate Blues for Pyttsan Jespersens pårørende fra 1973. Fremragende og hurtig swing-gitar i første delen, før det hele roer seg litt ned med en fin bass-solo, før de igjen hever tempoet og de raser av gårde i beste swing-spill hvor Grossman igjen hviler over vannene.
I «Frances» møter vi French sammen med trioen, i en litt roligere låt, som kunne gått rett inn i den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen med et lite anstrøk av noe irsk/keltisk, noe vokalen til French bringer til torgs. French synger den litt vanskelige vokaldelen på fremragende måte, hvor det hele blir veldig troverdig, og trioen ligger fint ved siden av med fremragende spill. I «David McLauhlin», som er en deilig sak hvor man kan høre at trioen smiler, svinger det fint av de tre, der de (nesten) nærmer seg Hot Club-tradisjonen, men har alle seks beina godt plantet på den amerikanske prærien, før de er over i «Nowhere Fast», som tar tankene til Ry Cooders musikk til filmen Paris, Texas, men fint dobraspill. Det er så vi ser de gule og oransje fargene filmen var preget av foran oss.
I «Lessons» er Selma French tilbake, og da går det unna i svingene igjen, med heftig banjospill over bass og gitar. Også her passer French sin relativt lyse stemme perfekt inn. Etter den heftige starten, roer de det litt ned mens French fremfører teksten. Dette er nok det nærmeste dette bandet kommer Dixie Chicks og en del andre amerikanske konstellasjoner, som flere av de banda fiolinisten, banjoisten og vokalisten Rhiannon Giddens har medvirket i, som Our Native Daughters (som anbefales til alle med åpne ører), eller noe fra Giddens sitt seneste plateprosjekt.
«More Minor Discrepancies» kobles sammen med «Ricky’s Gags», og er deilig strengeleik fra start til mål, og som har snev av en eller annen norsk (eller svensk) barnesang i grunnlaget, uten at jeg klarer å fortelle hvilken (det er nok gått for mange år siden sang for barn var en «idrett» man bedrav). Men fint er det, og det er dyktig spilt hele veien, og når de øker tempoet og er over i «Ricky’s Gags» så blir vi raskt tatt med til den amerikanske prærien igjen, i et hurtigløp for banjo, gitar og bass som svinger upåklagelig.
Så avrunder de denne deilige utgivelsen med «All God Rytme Er Algoritme». Dette er en slags skalaøvelse for mandolin som er fascinerende i sin enkelhet, og hvor Wiik virkelig får vist seg fram som en fremragende strengemester.
I presseteksten skrives det: «Tenk deg at musikken til filmen O Brother Where Art Thou ikke ble regissert av Coen Brothers, men av Ornette Coleman. Hva om Dixie Chicks var med i Joe Zawinuls band, fordypet i hans berømte filosofi «We always solo and we never solo»?». Jeg er ikke sikker på om jeg vil dra det så langt. Men jeg kan fastslå at Open String Depratment er et strålende band som gjør sin unorske musikk til en reise i minner og landskap vi ikke oppsøker så veldig ofte. Og All In er en plate som lyser opp i tilværelsen nå når gradestokken bare viser flere og flere minustall, og sitasjonen i verden bare blir verre og verre.
Unn deg en stund med dette bandet, gjerne med Selma French som vokalist, og du kan stenge den usle verdenen vi lever i ute for en periode.
Jan Granlie
Magnus Wiik (banjo, mandolin, dobro, guitar), Espen Bjørnar Gjermo (guitar, mandolin),Aksel Jensen (bass), Selma French (vocals)
