Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

OPEN STRING DEPARTMENT

«All In»
JUST FOR THE RECORDS, JFR750

All In er, sÄ vidt jeg vet, trioen Open String Departments andre «langspiller» etter Americanarchy som kom for noen fÄ Är siden. Trioen bestÄr av Magnus Wiik pÄ banjo, mandolin, dobro og gitar, Espen BjÞrnar Gjermo pÄ gitar og mandolin og Aksel Jensen pÄ bass. I tillegg har de fÄtt med seg, den nesten allestedsnÊrvÊrende Selma French som vokalist pÄ to av de Ätte lÄtene.

For en som ikke kjenner trioen fra fĂžr, og som kun ser pĂ„ besetningen, sĂ„ gĂ„r tankene raskt til en banjoist som Bela Fleck, som pĂ„ finurlig vis, kombinerte den amerikanske folkemusikken med et mer moderne tonesprĂ„k, sĂŠrlig der han samarbeidet med bandet The Flecktones. Og pĂ„ mange mĂ„ter kan instrumenteringen, til en viss grad sammenlignes, men allikevel er Open String Department noe helt annet – og, tidvis, adskillig mer spennende.

Man kan trekke tankene ogsÄ til den americanaen, men denne trioen er bare tidvis innom denne litt dunkle sjangeren. Dette er rett og slett Open String Departments egen musikk, som trekker veksler fra mange inspirasjonskilder, men som gjÞr musikken til deres egen.

De Äpner med «Wallace (For DKW)», som er jazz pÄ en svÊrt original mÄte med mandolin i front over akustisk gitar og bass. Her er slektskapet til Bela Fleck til Ä ta og fÞle pÄ, sÊrlig i mandolinspillet, men samtidig som det ligger et amerikansk anstrÞk over musikken, kan man ogsÄ hÞre de norske rÞttene innimellom.

Tittelsporet «All In» er koblet sammen med «Bad Pastry», og starter med et gitarspill som kunne vÊrt gjort av amerikanske Stefan Grossman, som Ole Paus dro til landet, og som var med pÄ blant annet Paus sin utmerkede plate Blues for Pyttsan Jespersens pÄrÞrende fra 1973. Fremragende og hurtig swing-gitar i fÞrste delen, fÞr det hele roer seg litt ned med en fin bass-solo, fÞr de igjen hever tempoet og de raser av gÄrde i beste swing-spill hvor Grossman igjen hviler over vannene.

I «Frances» mÞter vi French sammen med trioen, i en litt roligere lÄt, som kunne gÄtt rett inn i den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen med et lite anstrÞk av noe irsk/keltisk, noe vokalen til French bringer til torgs. French synger den litt vanskelige vokaldelen pÄ fremragende mÄte, hvor det hele blir veldig troverdig, og trioen ligger fint ved siden av med fremragende spill. I «David McLauhlin», som er en deilig sak hvor man kan hÞre at trioen smiler, svinger det fint av de tre, der de (nesten) nÊrmer seg Hot Club-tradisjonen, men har alle seks beina godt plantet pÄ den amerikanske prÊrien, fÞr de er over i «Nowhere Fast», som tar tankene til Ry Cooders musikk til filmen Paris, Texas, men fint dobraspill. Det er sÄ vi ser de gule og oransje fargene filmen var preget av foran oss.

I «Lessons» er Selma French tilbake, og da gÄr det unna i svingene igjen, med heftig banjospill over bass og gitar. OgsÄ her passer French sin relativt lyse stemme perfekt inn. Etter den heftige starten, roer de det litt ned mens French fremfÞrer teksten. Dette er nok det nÊrmeste dette bandet kommer Dixie Chicks og en del andre amerikanske konstellasjoner, som flere av de banda fiolinisten, banjoisten og vokalisten Rhiannon Giddens har medvirket i, som Our Native Daughters (som anbefales til alle med Äpne Þrer), eller noe fra Giddens sitt seneste plateprosjekt.

«More Minor Discrepancies» kobles sammen med «Ricky’s Gags», og er deilig strengeleik fra start til mĂ„l, og som har snev av en eller annen norsk (eller svensk) barnesang i grunnlaget, uten at jeg klarer Ă„ fortelle hvilken (det er nok gĂ„tt for mange Ă„r siden sang for barn var en «idrett» man bedrav). Men fint er det, og det er dyktig spilt hele veien, og nĂ„r de Ăžker tempoet og er over i «Ricky’s Gags» sĂ„ blir vi raskt tatt med til den amerikanske prĂŠrien igjen, i et hurtiglĂžp for banjo, gitar og bass som svinger upĂ„klagelig.

SÄ avrunder de denne deilige utgivelsen med «All God Rytme Er Algoritme». Dette er en slags skalaÞvelse for mandolin som er fascinerende i sin enkelhet, og hvor Wiik virkelig fÄr vist seg fram som en fremragende strengemester.

I presseteksten skrives det: «Tenk deg at musikken til filmen O Brother Where Art Thou ikke ble regissert av Coen Brothers, men av Ornette Coleman. Hva om Dixie Chicks var med i Joe Zawinuls band, fordypet i hans berÞmte filosofi «We always solo and we never solo»?». Jeg er ikke sikker pÄ om jeg vil dra det sÄ langt. Men jeg kan fastslÄ at Open String Depratment er et strÄlende band som gjÞr sin unorske musikk til en reise i minner og landskap vi ikke oppsÞker sÄ veldig ofte. Og All In er en plate som lyser opp i tilvÊrelsen nÄ nÄr gradestokken bare viser flere og flere minustall, og sitasjonen i verden bare blir verre og verre.

Unn deg en stund med dette bandet, gjerne med Selma French som vokalist, og du kan stenge den usle verdenen vi lever i ute for en periode.

Jan Granlie

Magnus Wiik (banjo, mandolin, dobro, guitar), Espen BjĂžrnar Gjermo (guitar, mandolin),Aksel Jensen (bass), Selma French (vocals)