Så er vi igjen i Canada, og denne gangen befinner vi oss langt inne i en dyp, mørk skog, eller i et ytterst lugubert byområde, hvor vi får stifte bekjentskap med kollektivet Paramorph Collective, som består av An Laurence og Kim Farris-Manning. De står ansvarlige for det litt eksperimentelle albumet All we’re made of is borrowed, videooperaen til death do us (2021, Lucky Penny Opera + re:Naissance Opera), og deltakende virtuelle kor-multimediestykke suddenly I was alone / d’un tratto ero sola (2021, Sing the North).
Kjernen i de to sitt kunstnerskap er lyden de klarer å frembringe gjennom gitarer og stemmebruk. Det eventyrlystne kollektivet avholder seg imidlertid ikke fra å bringe inn andre uttrykksformer, for å skulptere verk i henhold til deres visjon, enten det er poesi/talte ord, animasjoner og visuelle elementer, performancekunst eller andre kunstneriske elementer. Gjennom sitt arbeid søker de to det tvetydige, det delikate eller det usagte. Men om de lykkes helt i å skape noe nytt og spennende, er jeg ikke sikker på.
Vi får være med på en musikalsk reise som, stort sett, holder seg i det melankolske og neddempede. Og de åtte komposisjonene er ikke med på å gjøre den regntunge dagen særlig lysere. Man skal ikke være særlig deprimert når man setter seg ned med denne platen, for jeg føler i alle fall at verden pakker seg rundt meg mens jeg lytter meg gjennom platen. Kanskje er det et resultat av den deprimerende tiden vi lever i? Men jeg har mer tro på positiv og glad kunst i en slik tid. Derfor ble de gjennomgangene jeg har hatt med platen til stunder hvor depresjonen nesten tok meg.
De to damene er spennende kunstnere. Og kanskje fungerer dette godt på en scene med videoproduksjon, ett godt glass under skjorta og gode venner tett på. Men på plate er jeg ikke like sikker. Det er like før man ringer fastlegen for å be om lykkepiller.
De sier selv at all musikken de gjør er stjålet fra andre, noe som vel egentlig er tilfelle hos de fleste, men jeg vil anbefale dem å stjele fra adskillig mer fornøyde kunstnere neste gang.
Jan Granlie
