Spektralmaskin – spectral Machine – documents the work of Norwegian experimental musicians – guitarist Jo David Meyer Lysne and microtonal tuba player, Peder Simonsen (of the microtonal tuba trio Microtub), using sliding e-bows (of Lysne’s own design) – small magnetic motors of adjustable speeds used to sustain strings, along guitar strings to produce harmonics. Spektralmaskin nods to such musical pioneers like La Monte Young and Harry Partch and, with its use of new music-making tools, and suggests a fresh, playful future for harmonic experiments.
Lysne and Simonsen’s fascination with their e-bow technique dates to the beginning of 2020. Lysne was amidst a shift from jazz performance to composition, pursuing an interest in space, timbre, and tuning, as well as building e-bows from repurposed magnetic hard drives and instruments. Simonsen was experimenting at that time with just intonation, and he proposed using Lysne’s e-bows to play guitars that had been harmonically tuned, resulting in striking possibilities for chords and timbres. They began improvising on modular synth and acoustic and electric guitars, with Lysne using e-bows on different speed settings to hunt for guitar harmonics. They added composed layers for James Patterson’s French horn, Vilde Sandve Alnæs and Inga Margrete Aas’ double bass and violin, Espen Reinertsen’s bass clarinet, Ingar Zach’s percussion and vibrating speakers, and Pedersen’s microtonal tuba.
Spektralmaskin is the outcome of hundreds of overdubs made by Simonsen that evoke his and Lysne’s elusive experience of time, space, and flow during the recording process. Spektralmaskin is also, as Simonsen reflected, a document of the acute modes of listening, to the guitars, to other musicians, to the natural world far beyond the studio. All resulted from these carefully woven harmonic hunts, at their essence a process of letting the instrument speak for itself.
The three enigmatic pieces offer distinct facets of Lysne’s e-bows. «I» employs a relaxed glissando that morphs into a series of vibrating chords, and steadily drifts towards a victorious conclusion. It evokes a sense of unpacking, as Lysne put it, of the instruments readying themselves for play. «II» focuses on an improvised riff that Lysne and Simonsen hoped «that the other wouldn’t stop playing», with a pulse that comes a distant, and encased in fizzling guitar harmonics. «III» is an intricate, slow drizzle of pitches atop thrumming tones that precludes a mechanical whir, after which comes a final push towards a warm finale.
This spacious and shimmering, highly meditative and immersive listening experience leaves the listener with a feeling that Spektralmaskin might be concealing as much as it lets through. You may feel that the room embraces us but retains its riddles.
Eyal Hareuveni
……….
Spektralmaskin er et samarbeidsprosjekt mellom de norske musikerne Jo David Meyer Lysne og Peder Simonsen. I presseskrivet sier de at navnet henspeiler på «en slags prospektering: prosessen med å skyve «e-bows» – små magnetiske motorer med justerbare hastigheter som brukes til å opprettholde lyder, her etter Lysnes eget design. Siden disse «lydbildene» og harmoniene kan oppstå uregelmessig, belønner teknikken musikeren nok til å skyte e-buen rundt strengen og vente på at de delikate lydene skal toppe seg».
«Duoens fascinasjon for denne teknikken, som gjennomsyrer albumets tre spor, kan dateres til begynnelsen av 2020. På den tiden var Lysne midt i et skifte fra utøvende jazzmusiker til å bruke mer og mer tid på komposisjon, og han forfulgte en voksende interesse for rom, klang og stemning. som å bygge «e-bows» fra gjenbrukte magnetiske harddisker – og nye instrumenter».
I presseskrivet kan vi lese følgende om prosjektet: «Simonsen er komponist, produsent og medlem av den mikrotonale tubatrioen Microtub. Under et besøk i Lysnes studio foreslo Simonsen å bruke Lysnes «e-bows» til å spille gitarer som var harmonisk stemt, noe som resulterte i slående muligheter for akkorder og klangfarger. (Ordet spektralmaskin er Lysne og Simonsens forsøk på å innkapsle «e-bowen» som en maskin trent på materiale som er «spektral», med henvisning til harmonisk spektrum.) Og mens jeg leser dette, før jeg har hørt på musikken, ser jeg helt klart at dette er vitenskap som passer mye bedre for kollega Johan Hauknes enn for meg, i alle fall ut fra det man kan lese i presseskrivet og i albumteksten.
Innspillingen er gjort i Studio Paradiso i Oslo med en samling vintagemikrofoner, som «følger streker med små tekniske justeringer for å fange rommets akustiske forviklinger. I studioets svake lys – en passende induksjon i albumets egen tåkete atmosfære» – begynte Simonsen og Lysne å spille inn improvisasjoner på synthesizer og gitarer, mens Lysne brukte «e-bows» på forskjellige hastighetsinnstillinger for å jakte på gitarharmonikk.
Og for å fullføre prosjektet fikk de med seg fransk horn, kontrabass, fiolin, bassklarinett og tuba, spilt av kollegene Vilde Sandve Alnæs (fiolin), Inga Margrete Aas (bass) (de utgjør duoen Volde & Inga, som i flere år har befunnet seg i førersetet når det gjelder slik musikk), bassklarinettisten Espen Reinertsen (en av de mest kreative treblåserne i den eksperimentelle, norske jazzen, som vi kjenner fra blant annet duoen Streifenjunko med trompeteren Eivind Lønning), den gamle Sofa-trommeslageren og perkusjonisten Ingar Zach og den amerikanske hornisten James Patterson, som nå er å finne blant hornistene i Oslo Filharmonien, i tillegg til Simonsen og Lysne selv.
De tre «strekkene» er det jeg vil kalle typisk «Sofa-musikk». Her får vi lange og forventningsfulle sekvenser, hvor basisen er Simonsens mikrotonale tuba, synthesizer og andre «dippedutter», og Lysnes akustiske og elektriske gitarer. Og på toppen av, og ved siden av dette legges de andre instrumentene på, så resultatet blir en drone-musikk som, hvis du setter deg ned og lytter intensivt, uten forstyrrende elementer, blir en spennende reise i det utenomjordiske.
Dette er, uten tvil, musikk for tenkende og filosoferende sjeler. Her skal ingen forstyrre med unødig prat og forstyrrelser. Og klarer man å komme seg «innenfor» denne musikken, føler jeg at det kommer en stoisk ro over «systemet» som gjør minst like godt som en time eller to hos fysioterapeut.
Musikken utvikler seg med ytterst små endringer gjennom de tre «strekkene», som alle tre er vanskelige å skille fra hverandre, og som, nesten, like gjerne kunne vært en lang låt.
Jeg må innrømme at jeg fascineres av hva disse musikerne får til med denne musikken. Her finnes ikke et eneste tema man kan «henge seg på», men en eneste lang, relativt stillegående låt som utvikler seg nesten umerkelig gjennom de 34 minuttene og 14 sekundene platen varer. Og når det hele er over, ønsker jeg faktisk bare mer av det hele. For dette er musikk som endrer seg for hver gang man hører den, alt etter hvilke humør man er i.
På de mange håpløse reklamefinansierte fjernsyns-kanalene, har man til stadighet en reklame for en energidrikk som man påstår skal gi deg vinger. I stedet for det sukkervannet man får av å sløse bort penger på dette, vil jeg mye heller anbefale Spektralmaskin. For dette er musikk som gir deg vinger, og du kan sveve rundt i din lille verden mens du lytter til denne deilige drone-musikken.
Jan Granlie
Peder Simonsen (microtonal tuba, modular synthesizer, sine waves, pyrex bowles), Jo Davis Meyer Lysne (acoustic guitar, electric guitar), Ingar Zach (percussion, vibrating speakers), Vilde Sandve Alnæs (violin), Inga Margrete Aas (double bass), Espen Reinertsen (bass clarinet)), James Patterson (french horn)
