Den svenske klarinettisten og bassklarinettisten Per Texas Johansson, er i disse dager ute med to splitter nye utgivelser. Den første, Den sämsta lösningen av alla, anmeldte vi for noen få dager siden, mens vi følte vi måtte ha litt mer tid på hans større bandsammensetning i bandet Omnitonal.
Orkester Omnitonal ble dannet i 2020 og hadde sin debutkonsert på Stockholm jazzfestival samme år. Bandet ble startet ut fra ideen om å skape et større, uavhengig ensemble med frilansmusikere fra ulike miljøer og bakgrunner som klassisk, jazz og improvisasjon. Utgangspunktet var komposisjonene som klassiske komponister som Igor Stravinsky og Bela Bartok skrev på oppdrag for blant andre Benny Goodman og Woody Herman – komposisjoner som knapt inneholdt improvisasjon og var svært krevende for storbandene som skulle fremføre dem. Med dette som inspirasjon har Orkester Omnitonal spilt inn tre nye verk av Viktor Skokic, Johan Lindström og Per Texas Johansson.
Og de starter med Viktor Skikics «Klarinett». Og for den som hadde forventet det vanlige «drivet» i musikken, slik vi gjerne får det fra Johansson, vil dette by på en utfordring. For dette er musikk som ligger tett på musikk vi tidligere har fått fra for eksempel Stravisky, som stiller jazzmusikerne på kraftige prøver i form av notelesing. Men allerede i første delen hører vi at dette er en «storband» som både er glimrende iimprovisatorer og ensemblemusikere, som har lest ei og anna «blekke» tidligere. Og ensemblespillet er strålende og sitter som ei «kule», og solistbidraget fra Mats Äleklint er formidabelt.
Deretter får vi den tredelte «suiten» «Orosmoln» skrevet av Johansson, som starter nede og som går fint inn i tradisjonen, med trebåserne i en slags duell med trombonerekka i starten, før de går over i en «samtale» mellom klarinett og trombone med et tøft, svingende bakteppe fra Konrad Agnas sine trommer, og vi er over i en relativt heftig storbandsekvens, før det «løser seg opp» i en friere sekvens som allikevel svinger heftig. Tøft!
Den siste «satsen» er mer tilbake til de klassiske komponistene, men hele tiden med Johanssons jazzerfaring som grunnlag, før han tar styringen med sine klarinetter, som ender opp i en slags Gil Evans-sekvens som låter «grådig tøft», hvor vi nesten bare savner Miles Davis sin mutede trompet.
I den siste delen «Livets tre delar», skrevet av Johan Lindström, starter de i det moderne og klassiske, og det mer avanserte, før det hele åpner seg opp med klarinettene i front over en relativt tung trombonebakgrunn, før de samler seg i et tfint «riff», som tar bandet over i en tøff sekvens med, noe jeg tror er en Fredrik Ljungkvist-solo. Deretter må det være Emil Strandberg som får briljere i en fin trompetsolo, og det svinger perfekt av hele storbandet. Og i denne sekvensen låter det «storband», slik gode storband skal låte. Deretter får vi en sekvens med kontrabassklarinettene som blir en slags «bro» til neste sekvens, hvor trombonene virkelig får kjørt seg.
I den tredje delen, åpner det med noen hentydninger på perkusjon, som, på mange måter, setter standarden, før resten av bandet kommer inn i en fin sekvens, som godt kunne vært gjort av Stravinsky. Det svinger, samtidig som det utfordrer musikerne en hel del. Og du skal være en god «blekkeleser» for å takle dette. Det går over i en roligere klarinettsekvens, hvor jeg tar sjansen på at det er Johansson som fører an. Før det hele bygger seg opp igjen, og klarinetten legger seg på toppen med strålende spill.
Det er tydelig at Lindström har stor erfaring både fra den rene jazzen og det mer samtidsmusikalske. Han må ha studert sine «forgjengere» mye, og denne avslutningskomposisjonen inneholder alt man kan forvente av en slik komposisjon. Musikken utfordrer, den svinger og den utfordrer musikerne til å virkelig «svette» bak «blekkene». Og Johanssons solistbidrag er fremragende.
Man vet aldri hvor Per Texas Johansson beveger seg musikalsk. Men dette var en retning jeg ikke hadde forventet at han skulle bevege seg i. Og med et aldeles strålende orkester, under ledelse av Johan Siberg, har de laget en versjon av det Bartok og Stravinsky gjorde for mange år siden, som både er nåtidig, spennende, ytterst kreativ og grådig tøff.
Jan Granlie
………..
The 18-piece Orkester Omnitonal was formed in 2020 and had its debut performance at the Stockholm Jazz Festival that same year. It was formed with the idea of creating a large ensemble with musicians from different backgrounds such as classical and contemporary music, jazz and free improvisation. The Orkester Omnitonal first played compositions written by composers Igor Stravinsky and Béla Bartók wrote for Benny Goodman and Woody Herman, which did not leave room for improvisation and were quite demanding for Goodman and Herman’s big bands.
The album Orkester Omnitonal was recorded a month before Den Sämsta Lösningen Av Alla and at the same location and it features three new compositions by double bass player Viktor Skokić, Johansson himself and pedal steel guitarist Johan Lindström, with Johan Siberg as conductor and with Johansson as the main soloist on the clarinet, bass clarinet and contrabass clarinet. Skokić and Lindström do not play on this album.
Skokić’s short «Klarinet» references the classic, rich big band sound and playful energy, especially with the nostalgic and emotional clarinet playing of Johansson. Johansson’s three-movement «Orosmoln» employs Orkester Omnitonal as a chamber orchestra and his intricate arrangements highlight his inclusive and thoughtful sound universes of the clarinet family, as a soloist and in interplay with this big band, ranging from classic clarinet roles in contemporary orchestras to more advanced Eric Dolphy-tinged acrobatics and sound-oriented musings. Lindström’s three-movement «livet i tre delar» is the most ambitious composition here and uses the Orkester Omnitonal as a sonic playground full of dramatic, colorful layers and joyful rhythmic twists that patiently gravitate towards its majestic, cathartic conclusion. His composition enjoys the strong voices of reeds player Fredrik Ljungkvist, trumpeters Joakim Agnas and Karl Olandersson, trombonist Mats Äleklint and vibes player Mattias Ståhl, and Johansson, who shines on the last movement with his rich and warm tone and emotional captivating delivery.
Our world needs such kind of healing music to regain its beneficient powers.
Eyal Hareuvveni
Johan Siberg (condoctor), Per Texas Johansson (clarnet, bass clarinet, contrabass clarinet), Joakin Agnas (trumpet, piccolo trumpet), Karl Olandersson (trumpet), Emil Strandberg (trumpet), Johan Hörlen (alto saxophone, flute, piccolo flute, clarinet), Astrid Le Clerco (clarinet, bass clarinet, alto saxophone), Fredrik Ljungkvist (clarinet, alto saxophone, tenor saxophone), Linus Lindblom (tenor saxophone, clarinet, alto flute), Alberto Pinton (baryton saxophone,, bass clarinet, contrabass clarinet, alto flute), Mats Äleklint (trombone), Mats Agnelid (trombone), Lisa Bodelius (trombone), Niclas Rydh (bass trrombone), Mattias Ståhl (vibraphone, marimba, accordeon), Pär-Ola Landin (double bass), Rasmus Borg (piano), Konrad Agnas (drums)
