Pianisten Petter Dalane er vel noe av det nærmeste man kommer en «partyfikser» i den norske jazzen. Han er helt i front når det gjelder jam sessioner, og har en rekke «lystige» band på samvittigheten. Fra 2016 kan man telle oopp hans egen sekstett, Petters Jazzjam, Cosmic Swing Orchestra, hans egen trio, Moment of Freedom og hans seneste tilskudd, Petter Dalane Quintet, som vi stifter bekjentskap med på denne utgivelsen.
Dalane kommer opprinnelig fra Bergen, men har studert ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, og er nå, så vidt jeg vet, bosatt i Bergen igjen.
Han har hatt «av og på»-samarbeid med John Pål Inderberg siden 2017, og gjennom sin konsertserie Petters Jazzjam har han samarbeidet med en rekke anerkjente musikere som Knut Riisnæs, Sun Mi Hong, Ingebrigt Håker Flaten, Sissel Vera Pettersen og Hildegunn Øiseth. Under Trondheim Jazzfestival i mai 2023 ble han tildelt tittelen NTNU-ambassadør. Og fra 2016 til 2018 deltok han jevnlig på workshops holdt av pianisten og jazzpedagogen Barry Harris (1929-2021), og studerte musikken til Thelonious Monk og Bud Powell, noen av hans mest fremtredende musikalske påvirkninger.
I hans kvintett hører vi han sammen med trompeteren Øyvind Mathisen, saksofonisten Erlend Vangen Kongtorp, bassisten Alexander Riris og trommeslageren Martin Mellem. Vi får sju komposisjoner av Dalane, hvor man med enkelhet kan kjenne igjen inspirasjonskildene Thelonious Monk og Bud Powell, men med et dyktig band fjerne de seg litt fra forbildene, selv om Dalane gjerne vil holde seg tett på de amerikanske pianistlegendene.
Dalane skriver fine komposisjoner, med det er først og fremst saksofonisten Erlend Vangen Kongtorp som imponerer meg mest på utgivelsen. Hans saksofonspill oser av selvsikkerhet og oversikt, og siden jeg synes trompetspillet til Øyvind Mathisen er fint, men nesten litt for lyrisk, og litt tett på Chet Baker innimellom, synes jeg han kommer litt i skyggen av Vangen Kongtorp, så kanskje han skulle hatt med en mer energisk trompeter inn i sekstetten, for å få rettferdiggjort trompetspillet. Nå er ikke Mathisen like «beskjeden» hele veien, og i «Dalane’s Dream» synes jeg hans trompetsolo er strålende og «frampå».
Kompet med bass og trommer, følger Dalane og de andre fint gjennom hele platen, selv om jeg gjerne skulle ha hørt flere bass-solier og gjerne også noen tøffe «breaks» fra trommene. Men den som fremhever seg som en skikkelig jam-musiker en Dalane selv. Han er ikke den som utmerker seg særlig mye, men holder seg mest i bakgrunnen og pusher medmusikantene. Han legger noen fine akkordrekker, men når han spiller solo synes jeg ikke det kommer opp mot saksofon- og trompetspillet. Jeg føler nesten han er litt for mye påvirket av Monk og Powell, uten å helt ville vise det, og holder seg litt tilbake for ikke å bli tatt for å kopiere forbildene.
Men platen med Petter Dalane Quintet er blitt en fin «retro»-utgivelse, som svinger fint hele veien, hvor ingenting er spesielt nyskapende, men med gnistrende saksofonspill, fint trompetspill, og et komp som legger forholdene godt til rette for de to blåsersolistene. Og jeg er overbevist om at dette er en kvintett som vil glede publikum på enhver kjeller-jazzklubb hvor stemningen er løssluppen og hyggelig, omtrent som det var den gang røyken lå tett i jazzklubblokale og ølet flommet i strie strømmer i sene nattetimer.
Jan Granlie
Petter Dalane (piano), Erlend Vangen Kongtorp (saxophone), Øyvind Mathisen (trompet), Alexander Riris (bass), Martin Mellem (drums)
