Pharoah Sanders’ renommé ble for alvor etablert i de to årene fra sommeren 1965, da han var med i John Coltranes band. Samlingen av opptak fra slutten av september 1965 på Live in Seattle og ikke minst den overveldende samlingen av opptak fra turneen i Japan sommeren 1966 er begge ekstatiske høydepunkt på linje med Himalaya i den intellektuelle og kunstneriske historien om spirituell jazz.
Da Pharoah Sanders overtok stafettpinnen som i hvert fall én av de ledende stemmene i spirituell jazz etter at John Coltrane døde i juli 1967, fortsatte han å utvikle denne historien. Vi kan i ensomme stunder undre oss, om hans musikk i de neste årene kanskje kan gi en pekepinn på hvor John Coltrane måtte/ville/kunne ha vandret om han hadde fått leve. Sanders skapte i løpet av de neste seks-sju årene en serie udødelige plater, i eget navn, eller – som ofte var – i nært samarbeid med Alice Coltrane. Det som var hans første album i eget navn, Pharaoh (sic!) på ESP ble utgitt før tiden med de to blad Coltrane. Etter 1967 ga han ut en lang rekke med album på Impulse! — album som til sammen er en lang, svevende, deilig reise i et vakkert terreng. Dette omfatter album som Karma (med «The Creator has a Master Plan»), Thembi, Black Unity og Wisdom through Music.
Og for ikke å glemme, de to albumene han ga ut på samme labelen med Alice Coltrane, Ptah, the El Daoud og Journey in Satchidananda. Før han avsluttet sin kontrakt med Impulse! da han ga ut sitt siste album på labelen, Love is In Us All, i 1974. I de sju årene som da var gått etter at John Coltrane døde, hadde Pharoah Sanders vært helt eller delvis bandleder for i alt minst femten album, hvorav i alt tretten på Impulse!-labelen.
Det er i manges ører ikke det samme nivået på musikken til Pharoah Sanders etter 1975 som i disse første årene. Men det er mange edelsteiner som skinner også her. Jeg vil hevde at en av de som skinner aller sterkest, er en LP som ble utgitt på Bob Cummins’ New York loft-label India Navigation, i et lite opplag tidlig i 1977, et album som ble gitt tittelen Pharoah. Når dette albumet en sjelden gang dukker opp for salg, går fine eksemplarer av den i dag for et sted opp mot €1000. Med unntak av en samtidig japansk utgivelse, har denne LP-en ikke vært tilgjengelig i offisiell utgivelse siden 1977. Labelen Luaka Bop i New York har gjort noe med det, en label som entusiastisk ble startet av Talking Heads’ David Byrne, for omtrent 35 år siden.
Historiene om dette albumet er mange. Sanders og Cummins var uenige nesten fra første stund om hva slags album dette skulle være. Pharoah Sanders tok vel omtrent avstand fra albumet etter at det var utgitt, «Fuck this, we’ll do it again» skal han ha sagt etter innspillingen. Han nektet i alle år å snakke om albumet, inntil folka bak Luaka Bop tok kontakt. I følge forhåndsomtalen var Sanders begeistret for en tanke om en total remastring. Gjenhøret i dag bekrefter i dag at dette er et viktig album, og et som fortjener betydelig mer oppmerksomhet enn det har fått. Gjenhøret bekrefter at denne plata definitivt fortjener en plass sammen med Karma, Black Unity, Thembi, og de andre.
Med avtale med Pharoah Sanders før han døde, har Luaka Bop fått remastret opptaket fra 1977. Og opptaket skinner. Første siden med en tjue minutters versjon av Sanders inderlige «Harvest Time», som svever modalt over en kontinuerlig vekslende C-moll 7/F-moll 7-syklus, altså en syklus bygget på et kvintsprang (C-F). Den andre siden starter med en typisk Sanders-låt, «Love Will Find a Way», begreper om og opplevelser av universell kjærlighet står alltid sentralt i hans musikk. Her får vi også en strålende versjon av Sanders vokale prestasjoner. Side to avsluttes med en vakker, elegisk hyllest til Sanders tante, «Memories of Edith Johnson». Sanders beskriver henne som en vakker kvinne som også kunne synge så vakkert, men hun hadde aldri «a thought about trying to be heard singing», som Sanders beskrev henne. Med Sanders sang og spill blir hun fortsatt hørt og minnet, snart femti år seinere.
Utgivelsen Pharoah er en ekstravagant boks som i tillegg til originalutgivelsen, omfatter to konsertopptak fra den europeiske turneen i august 1977 – da de for øvrig også spilte på Club 7 i Oslo 21. august – av det som oppleves som tittellåta på 1977-albumet, «Harvest Time». Det ene opptaket er fra Jazz Middelheim i Antwerpen rett før Club 7-konserten, og det andre fra Jazz Festival Willisau noen dager seinere, 26. august. Pharoah Sanders Group spilte forøvrig på Jazzhus Montmartre tirsdag 23. august. Denne konserten kan du høre i Youtube-lenkene nedenfor.
En kort periode i 1964 var Pharoah Sanders en del av nettverket rundt Sun Ra. Det var med og satte et preg på hans musikk. Jeg har alltid opplevd at det er en vesentlig dimensjon av space ark music, av Sun Ras innflytelse, i Sanders spill. Sanders hører jeg et sted mellom Sun Ras obskure og eksuberante sci-fi filosofi om sin musikk og Coltranes inderlige og dypt opplevde spiritualitet. Med slike utgangspunkt har Pharoah Sanders en unik tone og lyrisk linjeføring – meget lett gjenkjennelig. Men han kan også storme, høylytt og atonalt — også gjenkjennelig.
Alle opptakene er mesterlig (re)mastret av Chris Bellman. Det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene, og være med på Pharoah Sanders flukt over vakre landskaper. It’s Harvest Time!
Johan Hauknes
Pharoah Sanders (tenor saxophone, percussion, vocals), Bedria Sanders (harmonium), Steve Nell (bass), Tisziji Muñoz (guitar), Greg Brandy (drums), Clifton «Jiggs» Chase (keyboards), Lawrence Killian (percussion), Hayes Burnett (bass, percussion), Clifford Jarvis (drums), Khalid Moss (piano, electric piano)
Montmartre 23. august 1977, del 1 av i alt 5
Montmartre 23. august 1977, del 2 av i alt 5
Montmartre 23. august 1977, del 3 av i alt 5
Montmartre 23. august 1977, del 4 av i alt 5
Montmartre 23. august 1977, del 5 av i alt 5
