Den amerikanske trommeslageren har de senere årene hatt tid til å gå gjennom sine arkiver. Og selv om han ikke er en gammel musiker, han er født i 1961, så har han en CV som imponerer, ikke minst gjennom de tre «settene» vi får være med på på denne trippel-utgivelsen. Han har medvirket på mer enn 85 utgivelser fpå en rekke amerikanske og europeiske plateselskaper. Han har spilt med mange mange av denne generasjonens banebrytende musikere, så som saksofonistene Anthony Braxton, Ellery Eskelin, John Tchicai og David Liebman; trompetistene Thomas Heberer, Herb Robertson og Paul Smoker; bassistene Mark Dresser, Ken Filiano og Drew Gress; keyboardartistene David Kikoski, Denman Maroney og Michelle Rosewoman; vokalistene Theo Bleckmann, Nicholas Horner og Hank Roberts; fiolinist Mark Feldman; og komponistkollektivet Joint Venture. Han har gjort suksess med det romantiske «jazz-grass»-stringbandet Free Country; saksofontrioen No Fast Food; den klassiske pianotrioen Day Dream, med Steve Rudolph, og hans soloprosjekt, Sanctuary. I 2023 kom han ut med sine memoarer, Chasing the Masters: First Takes of a Modern Drumming Artist, som fikk god omtale. Og kanskje den positive omtalen har vært med på at han nå utgir to tidligere utgivelser; Four Horns & What? fra 1989 og 4 Horn Lore fra 1991, i tillegg til liveinnspillingen Live at B.A.M fra 1995, samlet på tre CDer.
Og det hele starter med Four Horns & What?, hvor han samarbeider med trompeteren Paul Smoker, tenorsaksofonisten Ellery Eskelin, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Andy Laster og tubaisten Joe Daley. Denne platen er innspilt i Sorcerer Studio i New York City i januar 1989, og vi får åtte komposisjoner som ligger helt i ånden til den friere, amerikanske jazzen som vi fikk på den tiden. Innspillingen ble utgitt første gang på Open Minds 2402 i Tyskland i 1991. Musikken er fri, men samtidig ytterst strukturert, med Haynes som tydelig kapellmester. Og selv om bandet ikke er så stort, så er det såpass mye trøkk i «frasparkene» at det høres ut som det er ei røys med musikere involvert.
Musikken er tydelig komponert, men Haynes har laget komposisjonene såpass «løse» at alle musikerne får utfolde seg relativt fritt og mye, og det er ikke fritt for at tankene går til en del av de banda Henry Threadgill opererte med på den tiden. Men når musikken lages av en trommeslager, så gir det seg ofte utslag i en rekke energiutladninger, hvor kapellmesteren pusher de andre musikerne til å slippe seg løs og gi alt. Men det er ikke «full rulle» hele veien. For eksempel i femtesporet, «Atmospheres» spiller fløytespillet en viktig rolle, og da er det bare rett og rimelig at det hele må tas ned en smule. Men i neste låt, «Corner Store Strut», åpnes det hele med Haynes sine trommer som inviterer til fest, før de igjen tar det ned i den lange «Alone» som starter med fint trompetspill av Paul Smoker, før vi får en klagende og fin saksofonsolo fra Eskelin, som nesten er verdt hele platen alene. Nydelig spill!
Den andre platen, 4 Horn Lore, er innspilt samme sted den 24. november 1991. Og her har han alliert seg med Smoker, Laster og Eskelin igjen, pluss trompeteren med mere, Clarence «Herb» Robertson. Denne platen kom først ut i Tyskland på selskapet Open Mind 2413 i 1992, og har siden vært en skjult skatt for oss som liker denne type jazzmusikk. Vi får ni komposisjoner gjort av Haynes, og fra starten med «Holler 4 Horns» og til de avrunder med «Eclipse», er dette enda mer energisk jazz som fascinerer, selv om de starter et godt stykke nede med de to trompeterne. Men de bygger det fint opp, og når kapellmesteren kommer inn, er de på plass der vi vil ha dem. Og selv om Daley ikke er med her, trakterer Robertson like godt euphonium og tuba som trompet, som vi kjenner han mest som utøver av. Og allerede fra første låt er Smoker helt framme på tåspissene med strålende og energisk spill.
Jeg synes både denne platen og den forrige viser et spenn i temperatur og spill som fascinerer. Og selv om musikken tas ned i temperatur, er Haynes der hele tiden med påminninger om energi og fri utfoldelse. En ytterst variert plate hvor det høres ut som bandet er adskillig større enn det er, og med utmerkede musikere. Hør for eksempel på det morsomme og deilige fjerdesporet «Goofus’ Step» som også inneholder en nydelig barytonsaksofonsolo fra Laster som smeller i veggen over og under heftig trompet- og tubaspill. En deilig låt og en fremragende plate, som jeg blir litt irritert over at jeg ikke har oppdaget tidligere. Denne platen føler jeg er mer strukturert enn den første, med klarere instruksjoner fra kapellmesteren, men fremdeles med mye frihet i spillet. Musikken er innimellom mer «publikumsvennlig» på den måten at de bruker swing-jazzen som basis på flere av låtene, og hvor de tar tradisjonene inn i et moderne og relativt fritt landskap som både er spennende, morsomt og interessant.
Den av de tre platene jeg hadde gledet meg mest til, var liveopptaket fra Brooklyn Academy of Music (B.A.M.). For her medvirker den danske saksofonisten John Tchicai, som innhopper for Ellery Eskelin. Ellers er bandet som på den andre platen, med Smoker, Laster og Robertson. Denne platen er innspilt på konsert fredag den 13 (!) oktober 1995, og er den eneste av de tre platene som ikke tidligere er utgitt.
Her får vi sju komposisjoner pluss tre presentasjoner av Haynes selv, og en introduksjon av konsertprodusenten Don Byron. Og etter Byrons intro åpner de med «Holler 4 Horns», som også åpnet den andre platen. Men her får vi en annen versjon, slik liveopptak skal være. Musikken blir enda friere i livesammenheng, og med Tchicai på tenorsaksofon sammen med Laster på barytonsaksofon i åpningssporet, skapes det et litt annet. Musikalsk univers hvor jeg føler musikerne slipper seg enda mer løs. Noen av låtene er nye versjoner av noen av låtene på den andre CDen, men her synes jeg alt, om mulig, henger enda bedre sammen musikalsk.
Og det gjør ingenting om Tchicai er med som «vikar». Han trår tidlig fram som den eminente og spennende solisten han er, og jeg føler han bidrar til å gjøre musikken enda friskere, og litt i landskapet hvor vi gjerne finner Chris McGregor’s Brotherhood of Breath. Smoker viser også her at han er en førstetrompetist av klasse, med skarpe og fine solier, og hele bandet må ha vært en drøm å lede for Haynes der han pisker og pusher det hele fra trommestolen. «Goofus’ Step» blir enda «showere» i versjonen her, nesten i en Art Ensemble of Chicago-versjon, og Tchicais spill er akkurat slik vi elsker å høre han.
Dette er blitt en utgivelse med to viktige plater i den amerikanske jazzen fra 90-tallet, pluss en nesten himmelsk liveplate, som gjør meg oppmerksom på hvorfor jeg elsker denne musikkformen. Her får vi fremragende musisering, morsomme komposisjoner sammen med friere partier, strålende solier og en trommespillende kapellmester som styrer sine musikere med akkurat passe stram hånd.
Jan Granlie
Phil Haynes (drums), Paul Smoker (trumpet), Clarence «Herb» Robertson (multi-brass), Ellery Eskelin (tenor saxophone), John Tchicai (tenor saxophone), Andy Laster (multi-reeds, flute), Joe Daley (low brass)
