Plateselskapet No Business fra Vilnius i Litauen, har i flere år gravd seg ned i ikke tidligere utgitt materiale. Og ut på plate er det kommet en rekke, strålende utgivelser, som selv ikke platesamler Johan Hauknes visste eksisterte.
Nå er en ny bunke med kjente og ukjente navn havnet i og rundt salt peanuts* skrivesue på Vestlandet. Og straks kastet vi oss over et liveopptak fra The Joint på Usdan Student Center, Brandels Univversity i Waltham, USAmed en trio, hvor vår favorittbassist, William Parker, var en del av bandet. Ved siden av han, møter vi trompeteren Roy Campell, (som vi, dessverre, kun fikk muligheten til å høre ett par ganger helt på slutten av hans liv, han forlot vår verden den 9. januar 2014) og trommeslageren Zen Matsuura, som blant annet spilte med fiolinisten Billy Bang, før han forlot denne verden den 19. september 2015, og var en av favoritt-trommeslagerne til Billy Bang, Roy Campell, William Parker.
Så her får vi virkelig møte gode venner som respekterer hverandre i fem komposisjoner av Campell. Og de starter med «Charmaine», en relativt rolig blues, hvor det spirituelle i musikken kommer godt fram. Campell åpner på flygelhorn over Parkers tunge bass og Matsuuras lekende trommer, hvor han bruker mye klubber på tam-tamene. Men etter en litt svevende åpning, legger Parker ut med en typisk bassgang, slik vi kjenner han best. Så følger Campell opp med fint trompetspill over et drivende og ytterst svingende trommespill. Og herfra og ut, er dette en plate fylt av pur glede fra tre av den senere jazzhistories mest spennende musikere. Og bass-spillet til Parker er nesten uten sidestykke i nyere jazz (siden Charles Mingus).
Jeg har sagt det før, at en del av de amerikanske jazzmusikerne spiller helt annerledes enn de europeiske. Her er det ikke mye «høye fjell og dype daler», men et intenst storbyliv, som de tre beveger seg ubesværet rundt i på en spennende måte. Og med Parkers tunge bass som selve navet og grunnpilaren i musikken, kan det nesten ikke bli annet enn strålende. For her er det tre, gode venner som møtes, og som kjenner hverandres musikk ut og inn. Derfor høres det også svært enkelt ut, selv om det ikke er det. De tre kommuniserer og samtaler på en ubesværet måte, og hele veien får vi musikk som går rett i hjerte og sjel uten motstand.
Og slik får vi servert musikken i alle låtene. «Imotep» er en raskere sak, men fremdeles med bluesen i bånn som en rettesnor, med strålende spill fra alle tre. Campell (nesten) i et slags Clifford Brown-landskap, Parker i storform med fantastisk drivende bass-spill og Matsuura som pisker de to framover på en fremragende måte. Og det svinger upåklagelig fra de tre, som om de ikke hadde gjort noe annet hele livet.
I «Vigilance» er det Parkers bass som drar det hele i gang. Og jeg tenker at det må være fantastisk deilig for en musiker å sitte i et band med denne mesterbassisten. Her svinger det nesten hemningsløst hele veien, og det er bare for de andre å legge seg tett på og «leke» seg fram til utsøkt improvisasjon. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte Campells energiske spill, som har store deler av den nyere jazzhistorien med seg. I «Brother Yusef», som sannsynligvis er en hyllest til saksofonisten med mere, Yusef Lateef, hvor jeg er sikker på at Lateef jubler fra det hinsidige. Også en låt som svinger fantastisk på grunn av Parkers avslappede bass-spill, før vi får avslutningen med «Unidentified Title» som fortsetter den gode trenden fra de tidligere låtene. Hele veien med Parkers bass som nav, hvor de andre boltrer seg over, under og ved siden av, på en ytterst deilig måte.
Dette er blitt en fantastisk deilig plate, hvor de tre musikerne klarer å overbevisende måte å overføre gleden i spillet til oss som sitter på utsiden av høgtalerne, flere år etter at to av musikerne har forlatt oss. Det er musikk man blir glad når man hører. Det er blues på et svært høyt nivå, og det er improvisasjonskunst man bare sjelden hører. Og det går lang tid mellom hver gang man hører musikk som svinger så til de grader, at det kjennes i ryggmargen.
Og sitter du først med platen i hendene, så skal du lese William Parkers covertekst. Jeg synes det går år og dag mellom hver gang vi leser en med «vettug» covertekst enn den han har skrevet her.
En stor takk til No Business som har utgitt denne lykkepillen av ei plate, til glede for verden.
Mektig!
Jan Granlie
Roy Campell (trumpet, flugelhorn, flute), William Parker (bass), Zen Matsuura (drums)
