Da den svenske vokalisten Sara Aldén skulle utgi sin første «langspiller», fikk hun råd fra viktige personer i det svenske musikkmiljøet om ikke å kalle platen noe negativt. Hun burde unngå ord som ‘no’ og fjerne negative ord. Derfor valgte vokalisten like godt å kalle platen There Is No Future. Det tyder på at vi har å gjøre med en sterk person som går sine egne veier, og som ikke bryr seg om autoriteter og såkalt ekspertise, og det kan vi like. I magasinet Lira (et utmerket, svensk magasin som tar for seg folkemusikk, verdensmusikk og jazz), innleder de et intervju med debutanten i deres seneste nummer med at Sara Aldén kaster sand i maskineriet, gjør dommedagsjazz og arbeider for kvinners rett i det skapende rommet.
Platen ankom (to ganger) med en mistenkelig plastpoe inne i coveret, som vi kjenner igjen fra en rekke filmer og tv-serier hvor man har med narkokriminalitet å gjøre, med noe som kunne se ut som noe tollen burde ha reagert på. En liten plastpose med et brunt pulver. Men begge platene kom fram, så nå er vel både redaksjonen i salt peanuts* og Aldén på Säpo, PSD og narkopolitiets lister over mistenkelige personer. Men det lå med en håndskreven lapp hvor Aldén hadde skrevet: «Kännslan av sandkorn mellom fingrarna. Tiden rinner ur våra händer. Olika nyanser av grått & svärta. I det mörka ser jag ljuset tydligast». Så det var helt alminnelig sand i posen, og noe som raskt kunne bragt sand i maskineriet.
Men da jeg studerte coveret, så jeg at den unge damen i hovedsak gjør standardlåter på platen, noe som fikk tankene ett godt stykke vekk fra dommedagsjazz og sand i maskineriet. Men det var før jeg satte på platen.
Hun har med det jeg oppfatter som hennes faste band, med pianisten August Björn, som også spiller trøorgel og bassisten Daniel Andersson. I tillegg har hun alliert seg med altsaksofonisten Hannes Bennich, trommeslageren Johan Björklund og harpisten Malin Kjellgren i de låtene hun mente det trengtes pålegg av flere instrumenter. Platen er innspilt i mars 2023, og vi får fem originalkomposisjoner pluss Errol Garner og Johnny Burkes «Misty», Frank ChurchillLarry Moreys «Someday My Prince Will Come», Harold Ardens «Somewhere Over the Rainbow», George og Ira Gerswins «They Can’t Take That Awat From Me», før de avslutter med Bob Thiele og George David Weiss sin mest kjente komposisjon «What a Wonderful World». Dette er jevnt over standardlåter som er ihjelspilt og sunget av «alle» streitmusikerne i verden, og å komme opp med noe nytt i tolkningene av disse låtene, trodde jeg ikke var mulig.
Men jeg har tatt feil før, og gjør det garantert igjen. Også denne gangen. For dette må være noe av det fineste som er laget med basis i «The American Song Book» med en vokalist på svært lenge.
De starter med Aldéns egen «There Is No Future», bare for å gni platetittelen godt inn. Dette er en vakker ballade med trioen pluss harpe, hvor Aldéns «voksne» stemme bare smyger seg inn i sjela. Hun synger overraskende avslappet og med full kontroll, som er sjelden for debutanter. Men noe dommedagsjazz er det definitivt ikke! Men det er greit. Jeg nyter det! Og med harpen som tilleggsinstrument, blir dette enda vakrere. Mot slutten dukker plutselig salige Radka Toneff opp i bakhodet, så kanskje har vi her å gjøre med en svensk arvtager?
Deretter følger «Misty», denne låten som vi har hørt i noen tusen versjoner. Her åpner den med et skrik, før vi får en rask versjon som svinger fint innenfor tradisjonen. Her får vi en fin altsaksofonsolo fra Bennich, og et drivende og fint komp. Aldéns vokal fungerer strålende. Kontrollen både på bandet og det vokale hører vi mest fra adskillig mer drevne vokalister, så hun er en dame som vet hva hun holder på med. Deretter får vi den like ihjelspilte «Someday My Prince Will Come», som jeg har mange favorittversjoner av, ikke minst fra Miles Davis. Aldén faller aldri for fristelsen å legge seg tett på de mange andre innenfor jazzen som har tolket denne låta. Her får vi en ytterst personlig og original versjon i et fint arrangement av bassisten Daniel Andersson, med en fin og original pianosolo fra Björn med mektig komp fra bassen. Og fin vokal hele veien.
«I Would Only» er skrevet av Aldén med arrangement av Björn. Dette er en vakker ballade som nærmer seg popmusikken på en fin måte. Det minner meg om noe Eva Cassidy kunne ha gjort, særlig i det sarte vokale. Nydelig! Så følger standarden «Somewhere Over the Rainbow», som ble Eva Cassidy sin megahit for noen år siden. Denne kunne vært gjort «rett fram» på samme måte som veldig mange vokalister ville ha valgt å gjøre den. Men her har jeg en mistanke om at Aldén har hatt Eva Cassidy i bakhodet under innspillingen. For denne versjonen er like nedstrippa som det salige Cassidy gjorde låten. Aldén synger med sterk innlevelse og det høres ut som hun kunne ha gjort denne låten i 50 år, så erfarent høres det ut.
Så følger tre låter som Aldén har hatt fingrene borti. Først «To Let Go», hvor hun har ansvaret for både tekst og musikk, før vi får «In Between», som hun har gjort sammen med Daniel Andersson og hennes egne «I Don’t Know». Tre utmerkede komposisjoner, som kunne godt rett inn på standard-settlistene verden over. «To Let Go» er en perle av en ballade, med en utsøkt bass-solo spilt med bue. Helt nedpå, og uten en eneste tone for mye. Mens den korte «In Between» (på kun 43 sekunder) blir et slags mellomspill, før vi får den fine «I Don’t Know», en enkel melodi som her gjøres med mye følelse og ærlighet. Her synes jeg hun minner litt om folkartisten Sofia Karlsson i hennes tolkninger av Dan Andersson på platen Svarta Ballader fra 2005. Kanskje ikke så mye på vokalen, men lydbildet, som er usedvanlig fint og klart. Og hele veien med fint spill fra trioen.
Så er vi tilbake på standard-sporet igjen med «You Can’t Take That Away From Me» – også i en original og personlig versjon – som ballade, og nesten ugjenkjennelig i starten. Å gjøre en slik versjon på en debutplate er tøft! Man regner nesten med at en slik låt vil bli «planka». Men ikke her. Innimellom får vi temmelig frittgående spill fra trioen, mens Aldén, på overbevisende måte, har den totale kontroll hvor hun går inn og ut av originalen, og egentlig skaper en helt ny komposisjon.
Så avslutter de med «What A Wonderful World», kanskje en av de jazzlåtene som er mest spilt og radbrekket opp gjennom tidene. Her har jeg en mistanke om at det har sneket seg inn en produksjonsfeil på CDen, siden vi får en slags «knepping» innimellom, som jeg først mistenkte kom fra trommeslageren, men som var litt for urytmisk til å komme derfra. Men ser vi bort fra det, og det gjør man jo, så får vi en relativt rett fram versjon, som like gjerne kunne vært gjort av Eva Cassidy. Vakkert! Og som en original vri, som også kan tolkes politisk, avslutter hun med strofen «And I think to myself / What a wonderful …». Altså utelater hun ‘world’. Og å utelate det siste ordet i en kjent sang, får lytteren til å merke seg dette, nesten uansett hva som har skjedd tidligere, og det det utelatte ordet man husker – lenge etter at konserten/platen er over. Et enkelt, men ytterst effektivt, politisk «statement».
Sara Aldén har virkelig satt spor etter seg i den nordiske vokaljazzen med dette debutalbumet. Hun er en strålende vokalist som man skulle tro hadde vært på scenen i mange år og hadde dratt på seg generasjoner mer erfaring. Og å få en slik debutplate med standarder, fremført med så stor overbevisning, skjer langtfra hver dag eller hver uke. Men dommedagsjazz er det overhodet ikke. Det får stå for Liras regning. I stedet er det en overraskende fin vokalplate som bør åpne opp de fleste jazzscenene for denne usedvanlig dyktige vokalisten og komponisten.
En sterk vokalplate!
Jan Granlie
……….
Swedish, Göteborg-based jazz singer Sara Aldén claims that jazz is a matter of life and death. She composes original compositions and interprets jazz standards as if time slipping out of her hands is allowed to exist. There Is No Future is Aldén’s full-length debut album, following her EP, A Room of One’s Own, where she explored her interpretation of the American jazz standard legacy with her very own expression and musical language.
The ten songs of There Is No Future suggest Aldén’s highly personal and most intimate kind of doom jazz, accompanied by pianist August Björn and double bass player Daniel Andersson (with appearances of guest musicians – sax player Hann Bennich, drummer Johan Björklund and harp player Malin Kjellgren). Aldén is influenced by her musical heroes – vocalists Lina Nyberg and Gretchen Parlato, the iconic Swedish Esbjörn Svensson Trio and Armenian jazz pianist Tigran Hamasyan, but offers broad brushstrokes for how jazz may sound in 2024.
Aldén’s vocal delivery stresses intimacy and vulnerability but also emotional intensity. Her voice is wrapped by minimalist, naked and delicate arrangements of Björn and Andersson that highlight her dramatic, sober and dystopian observations on life (that has nothing to do with Sex Pistols’ nihilist call No Future in the punk anthem song «God Save The Queen»). She allows herself to sing more playfully on her concise readings of standards like «Misty», «Someday My Prince Will Come», «Somewhere Over The Rainbow» and the melancholic, touching cover of «What a Wonderful World». But Aldén’ makes these standards her own and sings all the songs as if the lyrics are a matter of life and death for her, and all reflect her personal experiences.
Eyal Hareuveni
Sara Aldén (vocals), August Björn (piano, harmonium), Daniel Andersson (bass), Hannes Bennich (alto saxophone), Johan Björklund (drums), Malin Kjellgren (harp)
