Vibrafonisten, komponisten, arrangøren og produsenten, Simon Moullier har markert seg som en av de ledende stemmene innenfor sin generasjon.Etter å ha studert klassisk perkusjon i Frankrike, ble han raskt anerkjent for sin helt nye tilnærming og lyd på instrumentet.Han studerte en periode ved Berklee College of Music hvor han studerte med trompetisten Darren Barrett, etterfulgt av en mastergrad fra Thelonious Monk Institute hvor han ble veiledet av blant annet Quincy Jones, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Jimmy Heath.Han har siden delt scene med slike jazznavn som Herbie Hancock, Buster Williams, Gerald Clayton, Terri-Lyne Carrington, Mark Turner og han har vært med med på innspillinger med Kendrick Scott og Miguel Zenon.
Høsten 2020 ga han ut debutalbumet Spirit Song (Outside in Music), og fulgte opp mindre enn ett år senere, i juni 2021, med sitt trioalbum Countdown (Fresh Sound Records), som han ble nominert til kategorien «Beste nye jazzartist» for ved Jazz Music Award i 2022. Hans kvartettalbum Isla, ble utgitt i februar 2023. Samme år vant han en Grammy Award som arrangør for Terri Lyne Carringtons New Standards Vol 1, og ble også kåret til Rising Star Vibraphone Player of the Year i Downbeats 71st Annual Critics Poll.
Han har spilt over hele verden på mange av de mest respekterte jazzklubbene og festivalene, så får vi se hvordan verden tar imot han når han nå kommer med sin nye plate sammen med bassisten Luca Alemanno og trommeslageren Jungkuk Kim.
Her får vi ni komposisjoner, hvor de åpner med «Echarho» av Horace Silver, som jeg mener er bygd på den gamle slägeren «The Girl from Ipanema». Deretter får vi en forrykende versjon av McCoy Tyners «Inception», hvor vibrafonspillet er fremragende over en hardt arbeidende bassist og en drivende god trommeslager. Antonio Carlos Jobims «Desafinado» måtte vi bare forutsette at ville komme, og etter den forrykende versjonen av «Inception» er det deilig at de roer ned med litt Jobim. Her virker det nesten som han har lagt demper, eller effekt på vibrafonen, mens trommene er i overkant skarpe, og tar litt for mye av oppmerksomheten bort fra vibrafonspillet, før vi får Charles Mingus sin låt «Peggy’s Blue Skylight» i en fin versjon jeg er sikker på at salige Mingus nærmest grynter «Yeah» til fra det hinsidige. Og her synes jeg Moullier virkelig får ut det beste i spillet, selv om han har en tendens til å «stønne» litt som Keith Jarrett mens han spiller.
«Lush Life» er en gammel «traver» fra Billy Strayhorns store og omfattende katalog, hvor Moullier får boltre seg alene. Denne versjonen gjøres som en svært rolig ballade, noe som passer godt. Men det er noe med lyden i vibrafonen jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med. Det låter nesten som vibrafonlyd fra et keyboards, og det burde det kanskje ikke. Så får vi «Pfrancing» av Miles Davis, som svinger upåklagelig og fint, med fint bass- og trommespill, hvor det høres ut som de tre koser seg glugg i hjel.
«Lost» er skrevet av Wayne Shorter, og er en behagelig mid-tempolåt hvor de tre musikerne legger seg litt bakpå (i positiv forstand) og lar seg ikke stresse av noen ting. Fint vibrafonspill og kanskje platas fineste covertolkning, før de gjør Michel Legrands «You Must Believe in Spring», i en versjon som svinger fint, og som passer perfekt for en slik trio. Deilig! Så avrunder de med Moulliers egen «RC», som føyer seg godt inn sammen med «standardlåtene», og hvor Moullier raser av gårde på en frapperende måte. Og selv om det går hurtig unna, er det samtidig en ro over spillet, som gjør låten behagelig og fin, og vibrafonspillet er strålende. Og jeg er ikke i tvil om at bassisten måtte i dusjen etter dette hurtigløpet!
Hele veien er vibrafonspillet strålende. Han jobber virkelig for lønna si, og hans teknikk er ypperlig, samtidig som han har den fulle og hele oversikten over hva som foregår. Selvsagt kan slikt spill ofte oppfattes som publikumsfrieri, men det er helt ok, så lenge det gjøres på en såpass delikat måte, og at platen også inneholder flere roligere strekk som gjør utgivelsen variert og fin.
Jan Granlie
Simon Moullier (vibraphone), Luca Alemanno (bass), Jungkuk Kim (drums)
