Simon Spiess er komponist, lydforsker og sonisk arkitekt som har tilhold i Berlin. Selv om han er mest kjent for sin varme, sjelfulle, transcendente lyd på treblåsere (hovedsakelig alt- og tenorsaksofon, bassklarinett og fløyte), er mannen også et beist når det kommer til lyddesign. Han påstår selv at han lager skjønnhet fra en dyp avhengighetsskapende strek: vintage treblåsere, modulære synther, tatoveringer og skarpe klær i flere dager. «Enten har du noe å si eller så har du ikke. Mediet du velger å uttrykke deg i er vilkårlig. Men du må lære å komme deg ut av veien», sier han.
På hans nyeste plate, euphorbia, samarbeider han med pianisten Marc Méan, som også trakterer synhesizere og effekter, og trommeslageren Jonas Ruther, som også spiller piano på en låt. Alle de ni komposisjonene er skrevet av en av musikerne i trioen, med flest bidrag fra Spiess, og innspillingen er gjort i august 2022 i The Zoo Studio i Bern i Sveits.
Når Spiess fremstår som en lydkunstner og sonisk arkitekt (hentet fra hans hjemmeside) er det kanskje litt merkelig at produksjon, miksing, pålegg av ekstra synther og sampling er overlatt til Dan Nicholls, men det er mulig Spiess selv har hatt nok med å fremføre musikken.
De starter med Spiess sin komposisjon «Grieving Was Yesterday», og mye av hvordan lytteopplevelsen blir ofte formet av det første sporet. Det er alltid viktig. Det er ved den første låten på platen at «standarden» i lytteopplevelsen blir satt. Og her vekker trioen virkelig interesse. På denne utgivelsen spiller Spiess kun tenorsaksofon, men i starten føles det nesten som han har lurt med seg altsaksofonen i studio. Hans tone er lys og «positiv», og sammen med et fint komp, med et piano som kan være litt manipulert i lyden og relativt skarplydende trommer, gir dette et lyst og fint inntrykk, selv om lydbildet ligger omtrent så langt du kan komme fra de klassiske Blue Note- eller ECM-produksjonene.
Jeg oppdager raskt at Spiess er en dyktig saksofonist, og alle tre musikerne skriver fine låter. Og lydbildet, med både piano og synth som viktige elementer og et trommespill som nesten kan virke litt maskinelt innimellom, får utgivelsen et moderne og «tidsriktig» lydbilde, som kanskje vil få en del i den yngre generasjonen til å spisse ørene. Men for en som lytter til et utall plateutgivelser hver dag, blir det fort litt kjedelig, selv om mye av den (nesten) typiske «Berlin-stemningen» kombinert med noen litt eksotiske «urter» er med på å krydre musikken. Hør på tredjesporet, Marc Méans «Light Light Light», og du forstår hva jeg mener.
Dette er blitt en utgivelse som ser framover, og som sikkert vil gjøre stor suksess på en del jazzklubber som frekventeres av unge mennesker. Det er uomtvistelig kvaliteter i bandet, men jeg synes kanskje de opererer litt for mye i det samme, litt elektroniske synthlandskapet til at jeg lar meg «fjetre» helt av resultatet. Jeg tror jeg ville likt det enda bedre hvis de gjorde musikken helt akustisk. For alle musikerne er glimrende utøvere, komposisjonene er fremragende og alle gjør en god jobb. Men med såpass mye synthesizerbruk og manipulering av den gode pianolyden, får jehg litt de samme følelsene jeg får på noen av de plateutgivelsene bassisten Petter Eldh har vært borti og produsert. Jeg er nok rett og slett for gammel til slik musikk!
Jan Granlie
Simon Spiess (tenor saxophone), Marc Méan (piano, synthesizer, effects), Jonas Ruther (drums, piano)
